BREV I VINDEN Poesi 2011/5 Del 10 – Sigve Lauvaas

Høst i norsk natur-ill.

BILDER

Hvem maler bilder på veggen

Og gir drømmer i søvn?

Hvem rammer inn livet om natten

Og åpner døren i sol?

De glødende farger forstummer

Når ditt øye ser alt.

Et menneskebarn på jorden

Trenger en kjærlig far.

Jeg plages av hat og uro,

Og gjemmer mitt ansikt bak mørke gardiner.

Jeg vil ikke se hva som skjer

I mylderet av pest og krig.

Bilder må være vakre som lyset,

Så noen kan se og forstå

Visdommens kunst bak alt som er skapt

Er en gåte for oss i dag.

FREMTID

Hvem bygger mitt hus,

Hvem bygger min fremtid?

Hvem åpner broer og tenner lys?

Hvem kan jeg gå til

Når isen brister, når alt er svart?

Jeg venter på fremtiden,

Jeg ser etter lyset

Og roper etter nåde og fred.

Jeg ploger meg frem

Og ser etter stjerner.

Hvem bygger sitt liv

I forvandlingens tegn?

Hvem roper til Gud i nød?

FRØ

Hvem legger frø i jorden

Så de kan vokse en dag?

Hvem er ved målet

Når høsten kimer i åker og eng?

Alle frø i luften skal dale ned

Og sette spor.

Som barnet drikker av livets kar,

Drikker frøet av gammel jord.

Frøet har kilden i seg selv,

Men trenger rom for å vokse.

Det folder seg ut som et barn, en blomst,

Og favner den lyse sommer.

TIDEN

Tiden formørker

Og skaper seg om.

Den gir ingen trøst til de svake.

Armingen ser hva som skjer en dag.

Den rike må gå i kloster. 

Gjenbruk er nytt, som et øyeblikk.

Tidshjulet går som en tralle.

Ingen har tid til å dvele med tro.

De hyler av sted som galne.

Tempo og jag er ekko i fjell.

Tiden trekker i snorer.

Hva blir det neste som skjer med oss?

Ingen kan fly uten vinger av stål.

Ingen kan ro uten årer.

  

HØST

Det kommer en høst,

Når kornet er skåret

Og blomster er blitt til frø.

En vår er kort

Ved foten av Midtgardsbreen,

Og sommeren går sin vei.

Da kommer høsten med frukt og høysang.

Høsten er summen av alt

I et nyspunnet liv.

Solen rører mitt ansikt,

Vinden rusker mitt hår.

Fjellet er fast som et anker.

Vi lever av alt vi får.

FREMMED

Vi er fremmede i denne verden.

Føttene svikter en dag.

Jeg skal hjem til metropolen,

Til en høyborg av ekte gull.

Her skuer jeg Davids stjerne,

Og nordlyset blinker min vei.

Jeg kommer en høstkveld med vinden

Og speider min dronning der.

Fremmed, beskyttet som barnet,

Løftet av himmel og Gud.

Jeg går til mine egne i stormen

Og ankrer i Sarons land.

  

LIVET

Livet er en uavbrutt vandring

Gjennom ulendt terreng.

Våre tanker blir utmagret, bleke,

Men ordet er klart som krystall.

Livet er frihet med ansvar.

Her spinner vi tråder i lek.

Ta vare på dagen som byr seg frem,

Og vær ekte. Vis hvem du er.

FLYR

Tankene flyr,

Øynene flakser fra nord til syd.

Fuglene hvisker i trærne.

De sitter på en grein og vipper

Med halestjerten sin.

Og trærne gynger i vinden.

Ordene flyr med barnet

Fra fødsel til grav.

Alt som er skapt får vinger en dag.

Hvert øyeblikk flyr i tiden,

Som renner i våre årer.

Alt som er til flyr høyt i sky,

Over de høye fjell.

Solen flyr i sin himmel,

Med stjerner og måne på slep.

Alt som har vinger skal fly sin vei.

Det gir oss et evig håp.

Torden og lyn skal gjalle

Når dødsengelen gjester vår jord.

Da må vi lese skriften

Og takke vår hellige bror. 

Norsk natur-ill.

BREV I VINDEN Poesi 2011/5 Del 9 – Sigve Lauvaas

Norsk natur-ill.

DAGLIG

Daglig skifter været

Fra minutt til minutt.

Vi ser en solflekk i fjellet,

Og vet det er solen

Som preger vårt liv.

Når åkeren danser

Og graset legger seg ned,

Da vet vi at vinden regjerer,

Og regnet er med.

Daglig er føttene lette.

De bærer meg over alt.

Jeg prøver å gå litt

I naturens store kirkerom.

Her er jeg et lite strå

Mellom fjell og høye trær.

Daglig må jeg skrifte i livet,

Og barndommens anker blir sett.

Flagget skal vaie i vinden.

Etter vår kommer sommer, og høst.

I vinterdrakt hviler jeg stille,

Men ordet gir trøst.

KROPP

Du har en liten kropp,

Og skal bli stor som far og mor.

Du ser det skjer ved høylys dag -

At trærne knopper seg.

Og blomster farger hagen vår

Med kjærlighet.

Du er min kropp fra begynnelsen

Og favner alt jeg er.

En dag skal du få vinger, bror.

Du flyr fra denne jord med oss

I kjærlighet.

OMFLAKKING

Over hele verden er disse folk.

Som nøkkelblomster skrider de frem.

Svarttrosten er i buret sitt,

Og masken er avdekket.

De flakker fra nord til sør, fra øst til vest,

Og vet hva som er målet for reisen.

Men fred blir det ikke før solen snur,

Og bølgene tar de fleste.

Hele livet utvikler de seg til å erobre

Sitt fedreland, uten sverd.

De vil innta de gamle murer,

Og vekker oppsikt i verden.

De er en gudgitt rase, et hellig folk.

I poesi, vitenskap, elektronikk og landbruk,

Finner de kilden til visdom.

Den ligger i ordet som skapte alt.

VÅR

Blomstene kommer frem

Når snøen tiner.

Gjennom alt ser blomsten lyset,

Og gir seg til kjenne.

Våren kranser vår jord med kongelig skrud.

Oliventrær blomstrer i Galilea,

Og lyngen i det høye nord.

Fra daggry til natt synger fuglene.

Blomstene gleder seg med oss,

Og betrakter landskapet.

Med himmelen høyt over alt

Synger våren en kjent melodi. 

                  

VILJEN

Min vilje er stor.

Jeg er sønn av far og mor.

Hver morgen våkner jeg

Med viljen, med kraften

Som holder meg varm.

Jeg har vilje av stål, av blod

Fra en gammel slekt.
Jeg er frukt av treet i hagen

Som gav visdom og brød.

Min vilje dreier med vinden,

Men holder fast ved ditt ord.

Jeg smiler med solen og nikker

Som kornaks i åkeren din.

Jeg fødes hver dag med vilje

Til å løfte verden opp.

Jeg bærer med bønn et løfte:

Å gi mitt liv i kjærlighet

Til alt som er rett og godt.

KREFTER

Morgenkrefter

Bærer vår kropp hele dagen.
Og når dønningene slår der ute,

Kjenner vi fred og ro.

Krefter er en gavmild venn.

Som honning lyser det på veien.

Det gir glede, trygghet og fred

Inn i en kaotisk verden.

Solens ansikt lyser over oss

Og holder oss våkne.

Med uante krefter kan vi synge

Takk for livet, for alt.

STILLHET

Stille kom gleden inn i mitt hus.

Lyset vekket min sjel.

En uventet stillhet fylte rommet,

Og jeg omfavnet Gud.

Lykken gav meg en ny glød.

Mitt stumme smil ble til latter.

Solen kom inn og lyste for meg,

Så tankene fløy i parken.

Mine øyne så din ungdom igjen.

Der hadde jeg evige favntak.

Stillheten gav meg din kjærlighet

Til barnet, landet og folket.

LYTT

Lytt til mitt rop, der ute.

Verden er frossen og hard.

Jeg smiler og lytter til folket

Som summer i byens gater.

Jeg ser etter blomster og grønne trær

Som smiler tilbake.

Lytt etter bønner som tæres

Av uvær i jordens mylder.

Lytt etter trær som visner,

Og snakk med de gamle om livet

Før alderen tynger din sjel.

Du løftes i kraft av ordet

Og hører vinden suse.

Men ingen vet hvor den kommer fra

Eller hvor den drar.

Lytt til folkets rop i trengsel.

Gjennom tusen år har lykken fløyet

Forbi mitt hus.

I dag hører jeg englesang i rommet

Og lytter etter fottrinn av Gud.

Norsk natur-ill.

BREV I VINDEN Poesi 2011/5 Del 8 – Sigve Lauvaas

Fjellet brenner-ill.

I BEGYNNELSEN

I begynnelsen var ordet.

Jeg kom til et stykke ut i historien

Og skapte min egen historie.

Jeg reiste meg opp,

Og begynte å bygge et hus.

I begynnelsen var ingenting,

Uten et frø korn som ble plantet,

Så alle jordens mennesker kunne leve.

Jeg ser en grønn ring i speilet.

Det er Gosen, og der bor jeg.

EUROPA BRENNER

Europa brenner. Det vet de fleste.

Det ulmer litt i Norge nå.

Og noen steder er gnist blitt flammer.

Hvem styrer verden?

Hvordan skal det gå?

Jeg sitter på min post ved havet,

Og ser bølgene slå.

Det er som en havreåker i storm,

Og regnet bryter det gule akset.

Europa brenner.

Og dette er bare begynnelsen på riene.

En stor omveltning vil ryste verden.

Jeg ser i speilet hva som skjer.

Uroen vokser, det ulmer i alle leirer.

Ulveflokker er på fremmarsj,

Og folket er lammet i feber.

MYLDER

Det blir ofte et mylder av ord.

Alt som ligger på hjertet vil frem i dagen.

Lyset skal skinne i våre hjerter.

Og jeg føler meg opphøyet av språket

Som bærer menneskene.

Det er en ide, et budskap jeg vil bringe frem.

Som en herold løfter jeg ordene

På min reise gjennom livet.

Ta vare på kjærligheten, som er drivkraften

I alt som er skapt i himmel og på jord.

Jeg vil dikte et landskap som er rent,

Og som er befolket av mennesker

Som elsker hverandre så høyt

At lyset stråler ut av oss,

Og blir synlig overalt - der vi bor.

FORVANDLING

Vi fødes på ny hver dag.

Vi løfter våre hender mot lyset

Og fødes på ny.

Hver solstråle gir oss kontakt

Til en høyere virkelighet.

Vi løftes fra jorden med store krefter

Fra himmelens stjerner.

I universet er Gud.

Vi fyller våre lunger med språk.

Vi danser, og lever av nåde.

Solen nærer vår kropp med verdighet,

Så alle kan leve i håpet

Om et evig åndedrett.

Forvandlingen skjer med oss,

Som med trær og blomster.

De vokser en stund,

Og hviler i jorden med dype røtter,

Før den hellige dansen begynner

Som en ny vår i landskapet.

Vi er gjester på jord

Og har tiden med i kofferten.

LIVET

Mitt liv flyter.

Jeg låner styrke fra stjerner,

Og fra ordene - som forsegler tiden

Fra unnfangelse til alders hvile.

Jeg kom med et skrik,

Og vokser som en grønn ungdom

Til et frodig tre i skogen.
Jeg er i forening med verden

Som bølger i vinden som en gammel gran.

VÅKEN

Vi må være våkne

Når vi er våkne, –

Og tenke klart i tidens månefaser.

Vi må følge solens løp

Og ikke bebreide vår skaper.

Våken ser vi fremtiden

I et glass vann, i speilet, i vinduet

Som peker mot Israel.

Vi må være våkne,

Så ikke morgendagen går i havet

Uten at vi kjenner veien.

La oss legge oss det på hjertet,

At sannheten er vår bror,

At visdommen er målet.

Den som søker det evige,

Finner trøst i ordet.

Den som er våken i tidens jag,

Vet hvor skoen trykker.

Med et våkent øye kan vi se hverandre

Og kjenne pulsen.

SPEIL

Når jeg vasker mitt ansikt

Og ser meg i speilet,

Tenker jeg på Moses

Som gav folket i frihet.

Abraham, Isak og Jakob

Gikk i samme spor.

De hadde samme Gud.

- Speilet kan ikke lyve.

Vi er i slekt med forfedrene

Og skyver tiden bak oss

Til vi møtes igjen

I fremtidens lyse sommer.

AFRIKA

De kommer med båter over havet.

De kommer til oss.

De snakker vårt språk, og tigger

Etter en del av vår arv.

Vår velferd deles ut til alle

Som banker på vår dør.

Vi kan ikke gi det vi ikke har.

Men penger vokser på trær, -

Så lenge vi tror på Gud.

Visdommen styrer folket i båt.

De vet hva de vil.

De har hørt at det risler i penger og gull

Der de hvite bor, over havet.

Og vi hjelper alle i land.

  

FORNYELSE

Alle trenger fornyelse.

Gamle trær blir beskåret,

Barn vokser ut av sine klær.

Våren skrider fremover

Til vi får et gjensyn av begynnelsen.

Tiden sirkulerer som vannet

I store havbasseng,

Og menneskene sirkulerer på jorden

I stadig striere strømmer.

Vi ser landskapet beveger seg.

Det vokser i nye knopper,

Nye frø slår rot.
Og mennesker lever på overflaten

Og skylles hit og dit med bølgene.

Hvor går vi? Hvem er vi?

Visdommen er som en moden frukt.

Kan vi klare å nå den?

Vi strekker oss mot solen.

Vi lytter og ser etter fornyelse,

Og opplever – at tiden går.

SYNGER

Vi synger fra fødsel til grav.
Vi dekker over det tunge og triste.

Sorg og død finnes ikke i vår verden.

Vi er smeltet sammen i koret

Som synger om en ny vår.

Vi synger så sjelen løfter seg

Og blir til en fugl.

Sangen får vinger i en ny fødsel,

Og reiser med budskapet

Om det levende ord.

Fjellet brenner-ill.

BREV I VINDEN Poesi 2011/5 Del 7 – Sigve Lauvaas

Tulipaner- Ill.

JEG VET

Jeg vet at steiner kan bli til brød,

At tiden renner i havet.

Jeg vet at en stjerne lyser veien

Over alle fjell.

Jeg er imponert over mennesker som tror

At jorden er blitt til av seg selv.

Men jeg tror at Gud har skapt alt,

Og at jeg hører til i arken.

Jeg vet at blinde kan få synet igjen,

At lamme kan gå.

Men hvem gir oss kraft til å leve,

Uten visdommens allmektige Gud?

Jeg er fristet til å løpe fra åpenbaringen.

Den er for sterk for meg.

Men alt er forvandlingens tegn.

Menneskene er fremtidens håp.

MØRKET

Jeg hører mørket puste,

Og livet brenner meg i pannen.

Min verden følger tiden,

Og hvert menneske går i bane.

Lyset møter oss på veien,

Og følger oss steg for steg

Til vi skinner som en lampe i mørket.

Mørket viser oss lyset som en vennlig sol.

Jeg føler meg trygg i mørket

Når lyset er over meg.

Men alt er en gåte fra begynnelsen,

En pust som gir liv.

Når vinteren dør, er sommeren nær oss.

Den folder ut sine vinger

Og spør om vi gjenkjenne barnet.

MØTE

Gå meg i møte.

La meg få se huset ditt.

Lær meg bønnens makt,

Og vis meg din finger.

Møt meg med kjærlighet,

Så jeg kan tro.

Vær hos meg på nødens dag,

Og følg meg i vinterstorm.

Gå meg i møte med jubel,

For du har sett mitt hjerte.

Jeg vil synge for engler

Og være hos deg.

NATTROP

Synden er taus,

Og morsøyet hviler.

Det sølvgrå håret

Taler med mandelrøst.

Som hagetrær blomstrer

De unge piker.

Egget blir knust

Og fuglunger flyr sin vei.

Gleden er stor

Når åkeren modnes.

Granskogen svaier

Og vinker til oss.

Natten roper:
Nåden er hos oss i dag.

Fangene opplever frihet

I badet av morgensol.

KORN

Kornet skaper folk.
Ordet skaper hva det lover.

Lys og vann er kilden

Som aldri blir tom.

Stengelen bøyer seg i vinden.

Mennesker segner om.

Livet er verdt å elske

Fra barndom til alderdom.

Dans mine kjære, for kornet,

Som er det levende brød.

Dans for hver time på jorden

Gud løfter sjelen vår.

VAKKERT

Kjære, du er vakker.

Vakre mennesker setter spor.

Landskapet glitrer i perler.

Der er gull der mennesker bor.

Kom til min vakre hage.

Se trærne stiger mot sky

Her er så mye å male.

En kunstner har nok med sin by.

Over alle grenser er skjønnhet.

Det vekker vårt indre til takk.

Alle menneskebarn er unike.

De stråler i jubelsang.

Det vakre blir skjønnhet for sjelen,

Et ansikt, en fin melodi.

Vær hilset hver blomst ved stien

Over fjellet - til paradis.

GJEST

Vi er gjest på jorden.
Vi går med frodige hender

Og møter solens ansikt.

Når vinterdagene er forbi

Kan vi plante og så.

Tankens kraft følger oss

Til siste slutt.

Lyset er vår venn.

Og vennlig møter vi hverandre

Som lysets barn.

NAVNLØS

Navnløse drømmer i vinden,

Rekker av trær,

Skyer som flyr mot sin stamme.

Dråper av regn på huden

Vekker oss til å se hvem vi er.

Mens snøen synker på kloden,

Holder vi fast på vår arv.

Ingen kan røve vår tro og vår tanke,

Ingen kan røve vår sjel.

Vi er fri til å være oss selv,

Trass i skiftende klima.

Vi er et hellig brev.

ØNSKE

Om vi ønsker mer ord, bøker,

Eller flere mennesker å snakke med,

Om vi ønsker å lære kunst og diktning,

Eller inderlig kjærlighet, -

Så ligger det i oss fra begynnelsen

Som en gave, en inderlig glød.

Alt kommer an på den stien vi går,

De mennesker vi formes av -

Eller den deigen som er vårt eget språk.

Vi er prisgitt de andre og Gud,

Og viljen, som bryter i vårt indre

Som høye bølger.

Vi ønsker å skape sammenhenger

Mellom mennesker.

Vi bruker språket som lenker

Gjennom hele livet.

Men når isen brister - går lenkene

I avgrunnen, og vi er berget i land.

HIMMEL

Jeg er vokst opp mellom høye fjell,

Og har sett havet i kok.

Under himmelen kunne jeg sove trygt

En varm sommernatt.

Himmel og hav er speil i verden.

Jorden blir vasket, den skinner i solen

Som åpner himmelens port for meg og deg.

Og i dette lyset kan jeg leve.

Jeg er begeistret over himmelens lys,

Og tenker på stjernene i drømmer.

Vår sjel er i fokus når himmelen åpner

Sitt mektige skjold,

Og lyser inn i våre hjerter.

En dag må vi svare himmelen

For alt vi har gjort,

Og ingenting kan vi holde tilbake.

Himmelen er min bror, min far og mor,

Som elsker meg, tross mine feil.

Tulipaner-ill.

BREV I VINDEN - Poesi 2011/5 Del 6 - Sigve Lauvaas

Romsdalshorn-ill.

JEG GÅR

Jeg går ved havet

Og venter på bølgene.

Jeg metter meg med fisk

Fra havets dype brønn.

Jeg går gjennom livet,

Fra hinder til hinder,

Og finner åpne porter over alt.

Det er lys i tunnelen,

Og stjernene lyser for meg.

Jeg går bortover veien,

Og letter mitt anker.

Det skal bli storm til natten,

Og jeg søker ly.

Jeg går med musikk, trompetfanfare.

Jeg går gjennom åkrer med modne aks,

Og søker en venn.

Min ungdom er forseglet i navnet.

Jeg går til jeg møter mine kjære.

BETRAKTNING

Du betrakter deg i speilet,

Og tenker på de andre

Som ser alt utenfra.

Du reiser gjennom byen

Og observerer trafikken på overflaten.

Hestedrosjenes tid er forbi.
De gamle sitter i parken

Og ser på hverandre.

Men noen dager er benken tom.

Det er blitt en annen tid.

Forsiktig går vi i de gamle smau.

Det er ikke så trygt å leve.

Jeg betrakter gatebilde i Jerusalem

Alle har et mål i sikte.

ALLE BREV

Alle brev flyter i vinden

Med påskrevet navn og adresse.

De brev som er berget i havn,

Lyser på jorden i dag.

En høstdag er hele himmelen åpen,

Og alle brev er lys med navn.

Hver eneste fugl med vinger

Fyller luften med jubelsang.

Alle brev er et vingeslag på jorden,

En pust etter mer av alt.

Det strømmer nåde fra vår bror.

Alt er betalt.

TONER

Kunne jeg samle toner

Som løfter min sjel,

Toner som fosser hvitt, og lyser,

Klukker og ler,

Da var jeg en gud i verden.

Jeg ønsker en kilde, klar og ren,

Som vekker vårt sinn.

La visdommen boble på jorden nå,

Så folk kan gripe troen

Til våre forfedre, Isak og Jakob.

Syng for det eldgamle fjellet

Som kler seg i sol.

La lyngen få dekke din panne

Og smykke din munn.

Toner skal stige fra jorden

Når vårens glød kommer til.

Og barna skal synge for Herren

Som skapte en ny melodi.

HISTORIEN

Historien løsner fra arket.

Duene flyr sin vei.

Handlingen avler en uendelighet

Av vanvidd og kjærlighet.

De grønne trær står i spenning

For alt som kan skje en dag.

Folk bobler i vind og vær.

Trompeter forkynner vår egen stemme,

Før undergangen.

Hundene slikker sporet.

Forfallet går sin gang.

Vi som er igjen på jorden

Får lytte til englesang.

LYTT

Hvis jeg lytter, får jeg høre trærne vokse,

Bekker le.

Kunsten er å smile lenge, kjenne pulsen

Fra de unge tre.

Solen renner over åsen, tømmer seg på jord.

Hver en sjel kan høre brusen

Fra vår gamle, kjære mor.

Tempelhøyden synger salmer.

Lytt til skapelsen i livet. Blomsten gir seg selv

I solens glød. Den danser frem,

Og smiler til vårt gamle hjerte,

Før vi reiser hjem.

Hvis jeg lytter, får jeg høre gjøken.

Jeg kan ønske store ting.

Den som så skal få mitt hjerte

Gyller meg med kjærlighet og eventyr.

MÅL

Målet må være å bygge ord på ord

Som steiner i muren,

Og kjenne det holder i tusen år.

Der kan du nå meg på toppen av fjellet.

Jeg hilser de fremmede, slekt og venner.

Sorgen er borte, trærne har frukt,

Åkrene pløyes, og kornet modnes

Som barn i ungdommens vår.

Der stråler byen, og hjemmet er vakkert

I paradishagen, der englene bor.

ORD

Ordene møter meg. Ord på ord

Er brød for sjel og kropp.

Den omsorg ordene maler i hjertet

Åpner mitt sinn til klarhet og vår.

Blomstene bjeller som ord i hagen

Og kaller til vennlighet, kjærlighet

Og ømhet i livets dans.

Ordene taler som åkeren taler.

Og menneskene fyller sin kropp

Med sol og vind.

Graset taler og jorden er vakker -

Med fjord og fjell, og eventyr.

Ordene møter meg tidlig og sent

Og fyller min tanke i speilet.

Ordene er som en kjælende hånd

Som vugger min kropp, og tryller

Til høsten kommer.

  

DRØM

Vi som drømmer

Sanndrømt midt i livet,

Må jage etter svar

På livets gåte.

Hvor kommer drømmene fra,

Det kan jeg ikke ane?

En utopi av ord i bildevev,

En benkerad med engler

Gir ingen svar.

Vi drømmer som en fisker,

Ror i land med fangst.

Og himmelen klarner opp

Med hvite skyer.

Der sitter jeg,

Og livet ebber ut.

Men havet er så blankt og fint,

Og fisken vaker nå.

Jeg drømmer om en stim

Med folk i stormen.

Det er natt, og lyset blinker.

Alle båter går mot land,

Og det er leggetid.

Jeg drømmer om et liv

Med bare venner.

FINNE SEG SELV

Skal vi finne oss selv,

Må vi lete i skriften.
Visdommen renner i ord

Og fosser i gamle årer.

Vårt ansikt er vakkert i speilet,

Og noen må se oss.
Vi må finne oss selv i livet

Som et bilde av den vi er. 

Norsk natur-ill.