KILDEN TIL ORDET OG LYSET (1/11) Del-4 * Poesi av Sigve Lauvaas

Side 31-40

TIDEN

Tiden tar i meg.

Den svarte natten rører mitt hjerte

Til et åpent rom med himmelstier og lys.

Tiden fyller mitt glass med olje,

Så mitt ansikt aldri skal slokne.

Jeg skal se engler.

Tiden gir meg nærvær, og binder meg til jorden

Og menneskene rundt meg.

Jeg er ikke alene som gråter,

Jeg er ikke alene som hikster når fuglene flyr.

STEMME

Jeg hører din stemme, og ser skriften på veggen.

Du synger i mitt hjerte, og øynene ber

Som en kirkeklokke, dag og natt.

Jeg fornemmer pusten fra din munn,

Og kan ikke sove før du er her,

Før du tilgir min brøde.

Din stemme kommer igjen og igjen, og lyser i natten

Og gjør tankene klare som en blå himmel.

Og du er min stjerne.

ORD

Gi meg et ord. Snakk til meg.

Rør ved meg, kjenn på min hånd og mine lepper.

Jeg vil nevne ditt navn. Jeg vil rope ditt navn

På fjellet og på havet.

Jeg meg din stemme, så jeg kan favne deg.

Jeg vil skrive ditt navn i alle fjell,

Og alle glemme dine øyner.

Ditt hjerte er som skapelsen.

Det var da det begynte. Du gav meg et ord.

Ditt nærvær lever i meg bestandig.

Du er som en båt i min elv, en blomst i min hage,

En hånd i min hånd.

*32

BÅL

Ordene lever etter oss.

Vi faller på kne for ordene

Og former setninger

Og kaster dem ut i en fryktelig vind.

Jeg sitter alene og bader i ord.

Jeg elsker ordet, og jeg lever for ordet.

Jeg kaster ord mot skyene og Gud,

Og ser etter en gyllen krone.

Orden kan vekke døde,

Ordene kan tenne bål, og få oss til å tro.

Det er ordene som preker i fjellet

Og i vannet, mellom oss alle som lever.

Ordene skaper glød, engasjement,

Og vi blir aldri mette på ord.

Det er våre bål i natten, vårt håp på veien.

Denne kjærligheten må aldri dø.

KVELD

Når det er mørkt ute,

Er det kanskje ikke så mørkt allikevel.

Det er kanskje våre øyner,

Eller et gardin som skygger.

Kvelden er ikke vedvarende nedoverbakke,

Men et skrått tak hvor regnet drypper

På vår hud, på jorden,

Til vi åpner våre melkehvite hender.

Kvelden jager gjennom luften fra fødsel til grav,

Enda vi ikke merker det.

Den er som en streng som spilles ut

Med tonene av Grieg.

Kvelden dør med oss, med solen,

Med smilet ditt, som opphøyer alt levende.

Kvelden er et ord for hvile og fred,

Og i dette ordet skal vi bygge vår fremtid.

*33

KRIGEN

Krigen legger fra seg sine døde,

Fremtid og horisont bryter speilet

Med kjærlighet.

Havet lyser i stjerner.

Krigen har ikke mer å si.

Krigen visker ut livet,

Og gjemmer seg i svart natt.

Vi omfavner hverandre,

Og lar hjerte tale til hjerte.

Det er vårt språk i en vanskelig tid.

Vi skal ikke gå under,

Vi skal ikke bli kuet til taushet,

Men reise oss mot krigen

Og danne en mur av lys.

NATT

Mørket skal ikke sluke lyset,

Men lære oss å løfte en fakkel

Til minne om alle de døde.

I natten skal vi få nytt håp,

I håpløsheten skal vi vinne seier.

Vi skal storme som havet

Mot en ny dag, mot fremtid og glede.

Og vi skal lære våre barn

Den veien de skal gå.

Natten skal ikke hindre oss

I kampen for et åpent samfunn.

I natten kommer vi nær hverandre,

Og smelter ondskap til kjærlighet.

Vi skal slå ring om murene,

Heise flagg for frihet og menneskeverd.

Vi skal være lys i mørkeste natt,

Et lys som aldri dør ut.

*34

PÅ ÅPENT HAV

Vi seiler på åpent hav,

Og har ikke kart i båten.

Vi seiler for alle vinder,

Og våre ansikter gløder med solen.

På åpent hav setter vi vår kurs,

Og skjelvende søker vi en stjerne.

Stillheten skriker,

Mens bølgene fosser mot land

Et sted langt borte.

Vi passerer palmer og skjær.

Øyene ligger tett som paddehatter,

Og vi er opptatt av å finne det ukjente paradis

Før havfisken tar oss med.

ET HJERTE

Jeg kunne dikte ditt hjerte,

Men da var det gjerne ikke ditt hjerte mer.

Jeg kunne favne din sang, og dine hender,

Og løfte deg mot stjerner.

Jeg kunne drikke din melk

Og kysse dine øyner.

Kanskje var du ikke lenger mitt hjerte

Når du ble forvandlet i den blå himmel

Til en stjerne? Og jeg gråter.

Jeg gråter, for aldri å se deg igjen.

Du vekker meg om natten

Og stryker meg over håret.

Du er en engel, og en venn

Jeg aldri kan miste.

Et hjerte banker i mitt hjerte,

Og to øyner møter mine i speilet,

I vindusruten, i drømmer og syner.

Hele livet er du honning for mitt liv,

Du er gløden i mine tanker

Og lyset på min sti.

Du er min kjærlighet fra dag til dag,

Et hjerte som banker, og elsker igjen

Så lenge roper navnet.

*35

VIND

Min lille engel som elsker vinden,

Den hjemløse vinden

Som stormer over hustakene.

Min lille engel som er lyset,

Og går i ett med vinden

Som feier over jorden.

Du som er her hele livet

Og skaper musikk i greinene,

Og kimer til stjernene,

Du som når dine mål med ordene 

Som drypper fra taket

Og inn i alle husene, til menneskene

Som lever i vinden.

Min lille engel, som vinden beskytter,

Som sitter høyt i trekronen

Og ser hele verden med ugleøyne,

Som kaller på våre hender

Som roper etter fred,

Og reiser oss or mismot og redsel

Til styrke i ordet om det levende vann

Som renser oss av kjærlighet.

Det er vinden som skaper vindusrutene,

Så vi kan se ut, så vi kan synge med

Når det blåser i greinene,

Og hele livet våkner til en ny dag

Med duft av lyng og lauv,

Og synet av sol som drypper fra taket

Til alle som lukker opp

Og tar imot en fremmed.

REISE

Vi kan ikke bare reise fra land til land

Uten å elske, uten å finne oss selv.

Vi kan ikke være fugl, uten å fly

Tilbake til utganspunktet.

Vi må reise hjem når vinteren tynger

Og bladene faller til jorden.

Vi må blande oss med de døende

På slettene og ved stranden, så alle blir samlet.

*36

REDD

Jeg er redd for å visne,

Redd for å miste lyset, og veien

Som fører frem til det lovede land.

Jeg er redd at kjærligheten vi avta,

Så vi ikke kjenner hverandre,

Så slekt blir et mylder

Og venner blir bilder i vinden.

Jeg er redd mørket som snur seg imot meg

Som en regntung sky.

Jeg er redd for å bli blind for kjærligheten

Som regner ned fra stjerner

Til en fattig jord.

Jeg er redd for at jeg skal bli igjen

Når siste tog går,

Og mine venner flyr.

BORTE

Dagene er borte, borte.

Dagene kommer ikke igjen som et anker

På veien til Galilea, på veien til Tempelruinene

Som lyser i en frodig by.

Borte er stillheten, borte er snøen,

Og lauvtrærne er nakne,

Og jeg sitter på et stubbe og tenker:
Her er et tre til alle, her er ro nok

Til å komme over fjorden.

Likevel, jeg er borte på en uklar dag.

Høyet henger til tørk, geitene går i fjellet,

Og jeg er borte hos bestemor

Med vann fra kilden.

Borte for å finne frem til flygelet

Som skal ta tonene med,

Som skal gi plass til søsken på veiene,

Så alle kan komme hjem til slutt.

*37

DE KOMMER ALDRI IGJEN

De elsket sine nærmeste,

De elsket fjellet og våren,

De elsket fuglenes sang og trærnes lys.

De elsket fra hjerte til hjerte

Lidenskapelig og varmt, til solstrålen sloknet,

Og englene knelte, hver på sin vei.

De kommer aldri igjen

Til eiketrærne som de elsket.

De er som fuglene, borte,

Når alle har reist.

Og hvem kan forbarme seg over

Den som ikke er, som speiler seg i avgrunnen

Hvor ingen kjenner dybden,

Og ingen mennesker kan bo.

De elsket hele livet, hvert sekund,

Til denne dagen forandret alt.

Når lysene ble slokket av, ett etter ett,

Til skålen var full av blod.

De kommer aldri igjen,

Men englene forteller om stillheten

Og vemodet og saknet til de elskede juveler

Som ble borte i horisonten.

Jeg skriver navn etter navn

På en øy, med himmelblikk og tårer.

Jeg skriver for de etterlatte,

At noen må våkne når andre sover.

SPILL

Jeg spiller fiolin,

Til strengene renner i lys,

Og tårene fryser til is,

Og månen synger salmer i natten.

Jeg spiller til livets torner forsvinner,

Og vi kan omfavne hverandre som søster og bror.

Jeg spiller så steinene smelter,

Og fjellet blir til en bauta av stillhet.

Jeg spiller så roser kan gro.

*38

TENN LYS

Tenn lys i mørket,

Tenn lys i skumringen så isen smelter,

Så vi kan få tilbake menneskenes jord.

Tenn lys for frihet, og spill.

Spill harpe for englene

Så det onde må fly.

Tenn et lys for morgendagen,

Og for alle dager i alfabetet, for alle navn og nasjoner.

Tenn et lys for det evige

Som ingen kan ta ifra oss.

Tenn et hvitt lys som lenker oss til trofasthet,

Skjønnhet, ekthet og varme.

Tenn et lys for barmhjertighet og godhet

Som åpner våre øyner, så vi kan se

At hele verden stråler

Av mennesker som elsker hverandre.

Tenn et lys for ekte kjærlighet,

Som overvinner hat og ondskap,

Og løfter oss til forvandling i det hellige lyset.

Vi fødes av ruinene til et evig håp,

Vi fødes på ny og på ny, til barnet

Som frelser verden i et evig lys, et lys som aldri slokner.

Vi fødes i ordet fra kilden som veller frem

Or ørkensanden, på slettene, i dalen og på fjellet

Når vi roper navnet.

TÅRN

Kirken er et tårn fra andre siden,

Et tårn med kjærlighet

Som regnet møter på veien til menneskene

Som ligger som rester i gravene,

Som flyr i vinden, og føler stillheten

Som god musikk og salmesang,

Som et bilde fra pilegrimsvandringen.

Og tårnet renner opp mellom stjerner

Som piletrær, og skaper forbindelse

Til det hellige rommet, opp himmelstigen,

Til Paradis og fest med palmegreiner.

*39

ANSIKT

Bøkene har et ansikt,

Ordene har et ansikt,

Hver minste bokstav har et ansikt.

Og med disse ansikter må vi knele hver dag,

Knele for skamløs enkelhet,

Og glede oss over visdommen som gir innsikt

På alle språk, til alle nasjoner.

Vi er berørt av lyset,

Og er nysgjerrige på ansiktene rundt oss.

Vi gråter og sørger, vi danser og ler.

Våre ansikter gir mange utslag,

Og er alltid i smeltedigelens tegn,

På reise til et nytt vindu,

Et nytt stoppested.

LEPPER

Folk beveger leppene,

Og får sagt det de vil gjennom livet.

Folk forteller med sine gjerninger

Alt som hjertet er fylt av.

Våre lepper flommer over som elver

Og gir seg til kjenne med lek og latter,

Sang og musikk.

Vi er forskjellige, men har alle en munn

Som formidler vårt innerste dyp,

Der vannet strømmer fritt.

Leppene svinger i takt med solen

Og speider ut gatene, opp fjellene,

Til dampende stevnemøter

Ved en gammel grind.

Folk beveger seg inn i arken

Når alt er klart, og tiden nærmer seg.

Folk kommer i henrykkelse og ser syner

Om alt som skal skje.

Og mulighetene å komme i mål

Før himmelen åpner seg

Og de døde får livet tilbake,

Blir en gåte.

*40 

LYKKE TIL

Det er pent å ønske lykke til på veien,

Lykke til med konserten

Og bilde du maler.

Lykke til med din vev:

Og måtte hell og lykke følge deg alle dine dager.

Lykke til i søvnen, og i våken tilstand.

Gled deg med de glade, og sørg med de sørgende.

Gi av ditt beger til dem som tørster,

Og gi av brød til dem som hungrer.

Lykke til med friheten, og visdommen.

Fyll ditt hjerte med kjærlighet,

Så evigheten kan få plass, så ordet kan prege deg

Til en kostelig bunad.

Lykke til med livet. Lykke til.

Og la lyset skinne over deg, så du kan få fred.

HIMMEL

Hvordan tilegne seg himmelen

Når en er bare sytten,

Og har lang vei igjen?

Hvordan skjønne miraklene,

Som ikke har sett Jerusalem?

Jakobsstigen, og Jakobs brønn

Er møteplasser på jorden.

Hvordan kan vi høre melodi av engler,

Som ikke tror på en himmel?

Hvordan kan blinde se?

Himmelen er et hellig hoff,

Der mirakelmennesker møtes

Og forelsker seg på nytt.

Og himmelen er som en tempelhall

Med mennesker på alle språk.

De hellige bokstaver drypper,

Og vårt hjerte er et beger for visdom.

Og vi løfter hverandres hender

Til lovsang og bønn,

Helt til alle gravene er tømt,

Og vi kan møte Gud.