ORDENE LYSER (3/11) Del-1 * Poesi av Sigve Lauvaas

ORDENE

***

LYSER

Dikt

2011

Sigve LAUVAAS

NOBEL FORLAG

Side 2-8

GULLSTØV

Jeg vil gjerne se din silkekjole,

Og brudebuketten,

Og gullringen fra innsiden

Med navn og dato.

Jeg vil gjerne klinge med klokkene

Så hele verden kan høre

Når du går i mål.

                                                     

Jeg vil gjerne se deg som barn

Og høre latteren din,

Og kjenne vekten

Når du danser på golvet.

Jeg vil gjerne fortelle andre om deg

Som en gullpyntet brud i vinden,

Høyt hevet over stjerner,

Som en fiolinstreng.

Jeg ser gullstøv i håret ditt

Som vokser til perler, og lyser

Så hele verden kan se ditt ansikt

Som en morgensol.

HVA SKJER?

Hva er det som skjer

Når lauvet faller til jorden

Og dekker gravene

Med et teppe av sølv og gull?

Hva skjer når de mektige dør,

Og slottet blir tømt

Som en bøtte vann,

Og ingen ser ut vinduet?

Hvor er denne kretsen av engler

Som danser når barnet blir født,

Og holder seg usynlig til den siste dagen,

Som en dronning i blått?

*3

NAVN

Dette er mitt navn, et syn,

Et glimt av fjell,

Et stykke brød av godhet og lykke

Som skaper ord i lyset

Og får blomster til å våkne.

En stråle fra en annen verden,

Bak gitteret, som peker ut

I verdensrommets søyleganger,

Der sjelens midtpunkt er som et dypt kar

I en krans av lys.

Dette navnet er mitt tegn, mitt stempel

Og signatur, som en vennlig hilsen,

Som glansen av hellige stråler

Fra en annen virkelighet,

At jeg er særskilt utvalgt av millioner

Til å føre skuten videre,

Til å se livet bli formet som en vase,

Som fylles til randen

Av kjærlighet.

JEG SER

Dette er det eneste som er igjen

Når alle skyene dekker dine spor,

Når verden krever til regnskap,

Og du er alene, naken,

På vei til en kirkegård

I utkanten av byen.

Du løfter hendene i avmakt,

Og kjenner det er tungt å bære smerten

Som tynger, og halsen som strekker seg

Nær ilden fra krematoriet

Den siste timen i livet.

Du er min voggevise og min offersang,

Som uttrykker glede i sorgen

Over de som er reist med tause skrik

Over markene, der ingen jernbane rekker.

Du er et monument over navnet

Som lever, selv i døden, som et lys i mitt lys.

*4

DAGEN

Dette er det gode landet

Med lys, lys gjennom alt som en usynlig kraft

Som kommer inn gjennom vinduet,

Inn i sjel og sinn, som en ånd

Som beveger og skaper liv,

Et nytt liv i gamle bein.

Dette er dagen alt skal skje som en rikdom

Fra den syvende himmel, som en glede

Som favner hele menneskeverden

Med et helt nytt lys som skaper tillit,

Og gir energi og styrke

Til å bære hverandres byrder.

REISE

Første gang jeg fikk reise var en sommer.

Jeg hadde lenge ønsket å bli billedhugger,

Og så for meg fjellene

Som motiv for kraft og tyngde,

Som et rolig minnesmerke.

Jeg ville reise, og skrive ned alt jeg så med

Bilder og ord som ville være synlige

For slekten gjennom lange tider.

Jeg ville lete etter kilden til lyset som holder oss

Som en mor holder sitt barn

Høyt over bølgene.

Jeg reiser i drømmer og med toget til det ytterste nord,

Til de fire verdenshjørner for å se navnet

I en lang bue, som krummingen av et beger

I mesterens hånd.

Jeg reiser med ord og lys, og skaper nye bilder på veien

Som roper til meg som barn, at de vil hjem

Til huset med de mange rom

Som synger under stjerner som blåveis og hvitveis,

Prestekrage og klokkelyng.

Jeg reiser med et uttrykk av glede, for å skrive ferdig

Alt som er begynt, til offerfesten i Jerusalem

Og den nye dagen, med håndtrykk og kyss.

*5

DET SOM VAR

Det som en gang var

Er et glimt, et lys i mørket,

Et syn ved solnedgang.

Det er en skapende kraft

Som holder meg varm,

Som roper liv i meg

Så isen smelter.

Det som tærer er uhyggen

Den natten alle måtte våkne

I byen med sverd og gitter

Som vinden gjennomtrengte,

Som lyset refset

Med brennende piler.

Det som var er et skritt frem

I visdom og klokskap.

Mens dårer dør som fluer,

Og nye landsbyer tar form

Med skjønnhet og kraft

Fra lyset som lever

Og holder oss fast i grunnvollen

Som aldri svikter.

ROSER

Rosene blomstrer for å visne

Og bli til støv.

Derfor vil jeg strø ut

Min aske for vinden som seiler med sjeler

Med vinger av engler fra det høyeste,

Der lyset alltid skinner

Som en levende flamme,

Og vokter porten

Så ingen ubudne kommer inn

Til den store festen.

Roser blomstrer i august, i et kor

Som synger imot oss på veien

Fra de dypeste avgrunner,

At vi er lepper med klar stemme

Som skjelver i vinden som fiolinstrenger og strå.

*6

PUST

Lyset skritter i vei

Innover den åpne dalen,

Og skyene dekker bordet,

Som lyser i blått.

Små stjerner puster i natten,

Og du er der

Som en gjest.

Og du finnes overalt

I solen og regnet, i vinden.

Hvor jeg enn går, er du

Som en tråd i min vev.

Du er lyset fra himmelen,

En strålebunt fra Guds øye.

Du er musikk i mitt hjerte

Som synger

Som en evig pust.

INNE

Innerst inne er lyset

Som en søyle, en klippe

Med trompetstøt, et orkester

Fra havet, en sus i skogen

Som vekker menneskene

Til en ny dag.

Inne er sangen en melodi,

Et språk som fylles med glede

Av musikken som blir skapt

Når en puster og lever med

I fellesskapet, i ånden

Som taler til det indre, og lyser,

Så hele verden kan se

At jeg lever.

*7 

LANDSKAP

Landskapet våkner

Når du går forbi, når solen streifer

Frøet, og legger hendene ut

Så alle kan fulles med glede og sang.

For, her er ikke tomhet,

Men lukter og smak.

Og hvert sekund er en blomstring på gang,

Mens det drypper honning over jorden.

SPRÅK

Hvert menneske er en egen språkmester,

En språkmaskin som snakker

Med seg selv og andre,

Med dempet og høy stemme

Som bølger uavbrutt gjennom rommet

Og skaper fravær og nærhet.

Språket er som hender, med en forventning

Om å favne, og se det som er bak,

Det som er lenger fremme.

Språket gir av seg selv til vårt hjerte

Toner fra hellige heroglyffer

Som stiger mellom oss

Som søyler mot himmelen.

TVIL

Vi må holde tvilen på avstand,

Så vi kan gå videre med lykt og lys

Som setninger som stråler over jorden

Som lys fra en stjerne.

Vi må ikke tvile når solen kysser oss

Og vinden drar i forhenget

Så vi våkner, og kan se ut av vinduet

At høsten er kommet med frukt og bær,

Mens blomstene ennå skinner

I lys fra de evige rom.

*8 

HJEM

Alle savner et hjem å komme hjem til.

Noen vil hjem til seg selv,

Og hvisker i natten kjære minner.

Og noen reiser hjem til sin elskede

Som har vært lenge borte.

Alle savner et hjem, et sted å høre til.

Noen å lytte til, og snakke med.

Vi vil gjerne dele opplevelser

Med en god venn.

Alle savner å dele ordene, og brødet,

Hus og hjem. Og noen savner å dele seg selv

Som en rot som vil spire,

Et hjerterom ferdig til blomst.

DU ER

Jeg fornemmer at du er

Den eneste som lyser

I mitt mørke rom.

Du snakker i natten som en elskelig venn,

Som en mester i språk

Med takt og tone,

Med vinger som flyr etter noter,

Høyt på strenger.

Jeg fornemmer at du er med meg

Når jeg sover, når jeg er våken.

Du holder meg fast i dine armer

Med et uhørlig sukk,

Og hvisker at du elsker meg

For den jeg er.

Du lyser opp, som en stjerneblomst,

En forglemmegei, en hvit fugl

Som flyr til fremmede kyster med brevet,

Og forteller om kjærligheten

Som et evig hjerte iblant oss på veien,

Født i lys og varme

For å gi kraft til en håpefull slekt.