SKOGEN SYNGER I MINE ÅRER (2/11) Del-4 * Poesi av Sigve Lauvaas

Side 28-35

GUDS TRE

Den er gått ned

Den gode, dyrebare sola.

Guds tre er gått ned,

Og jeg kan ikke se ordene

I vinduskarmen.

Jeg spør englene om boken

Som ble åpnet til jul,

Om underet i Kana

Og den blinde mannen.

Solen kommer ned til oss

Med rike gaver

I kornåkeren, og i rosehagen.

Guds tre vokser overalt

Der menneskene bor

Og breier ut sine vinger,

Så ingen skal fryse.

Og englene synger i kjeller og loft

Når barnet sover,

Og forventningens tid smiler

I tusen stjerner.

PILETRE

Barnet vokser raskt som et piletre

Og faller i søvn som et blad,

Og ligger mykt og fredfullt

Og vokser i ånd til et spir for kjærlighet

I hvit snø.

Barnet får visdom,

Og kunnskap om det usynlige

Mellom himmel og jord.

Slik vokser sjelen, og finner sitt fedreland

Langt mot nord.

Barnet er rotfast og ekte,

Fylt av sevje og kraft

Som et piletre om våren,

Som ordet fra Guds munn.

*29

STILLHET

Ord om stillhet

Får meg til å se klart

Og tenke rent som lys og snø.

Stillheten omringer meg

Og trøster meg

Og gir meg hvile og fred.

Ord om stillhet er nåde

Som breier seg ut

Og fyller sjelen.

Stillheten gir nye krefter

Og en urokkelig vilje

Til å nå målet.

STREIF

Sommer er et øyeblikk

Med begjær og varme,

Og usigelige ord som bølger

Mellom lyktestolpene

Frem til sjelen.

Streif av lys mellom trærne

Skaper liv og begjær,

Og varmer mitt hjerte

Som solskinn i drømmer

For morgendagen.

Jeg streifer stille i skogen

Og kjenner tyngdekraften

Når konglene faller til jorden

Og regnet stuper tett

Over hustaket.

Streif av tid hvisker i vinden

Gjennom vegger og tak

Og forteller hvem vi er

Med kjærtegn og smil

Til alt er stille.

*30

FREM

Det går fremover med tiden,

Og visdommen stanser ikke ved porten.

Frem stormer menneskene

Og møter begynnelsen.

Fremtiden er håpet for syner og drømmer

Som forteller nyheten om livet

Og forbereder oss å møte engler.

Det går fremover med kunnskapen,

Og skogen vokser inn i skyer,

Og menneskene blir gjennomlyst

Som frukt og bær,

Så alt kan skinne i renhet.

Fremtiden er fornyelsens åkerjord,

Der visdommen metter alle mennesker

Med gyldenmoden frukt.

Det er fremtiden som løfter oss

Til forvandlingens landskap

Og gir oss en ny kraft, så vi kan fly

Fra rom til rom

I evighetens bunnløse hjerte.

TALE

Jorden åpner sin munn,

Og du tier.

Regnet strømmer ned

Og føder frø

Som vokser til en skog.

Skogen taler til menneskene

Om å holde sammen

Og løfte hendene for livet

Som kroner hele jorden med visdom.

Barnet vokser i en gåtefull tid,

Uten sult og smerte

Og taler fra begynnelsen

Om å fødes på ny

Hver dag.

*31

DIKT

Uten deg, kjære, skaper jeg ingenting

Som er verdt lyset,

Skjønt alt er hemmelig og nært mitt hjerte.

Jeg bevarer skjønnheten din

Med krans av gull,

Og holder ditt beger med lukkede øyner.

Uten deg faller jeg til jorden, og masken

Forkulles av lengsel.

Uten din sang hører jeg ingen fugler,

Og alt er stille som i graven.

Jeg bærere deg, og føler kraften stige

Som sevjen i trærne, som solen

På sin vandring i landskapet.

Jeg holder mitt hjerte tett til ditt bryst

Og hører klokker av gull komme nær meg

Som en fortrolig venn, som trosser mørket

Og glir inn vinduet som en morgenstjerne.

TANKER

Jeg kan ikke være stolt over alt i livet

Som jager i mitt innerste

Når jeg sitter i gyngestolen og reflekterer

I skyggens land.

Det som sårer mest er vanskelig å innrømme,

Men ligger tett i minnehavet, og kommer

Som sild i stim natt og dag

Til fangsten er over.

Det er ingen unnskyldning at tiden er knapp,

Når valgets kvaler skal frem i lyset,

Og status oppsummeres,

Når kvinnen jeg elsker over alt

Svømmer i tårer.

*32

KVELD

Jeg sitter i kvelden

Og er uferdig med et dikt

Om hus og graver.

Der er mer graver enn hus i dette landet

Hvor fattige tigger etter brød,

Mens de rike flyter i olje.

Døden er ikke noe tema i luksusleilighetene

I oljehovedstaden som nikker i takt med sola

Og bøyer av som et tidsur

På den evige vandring rundt kloden.

Men graset visner langs motorveien,

Og autopiloten kjenner bare et kjøpesenter

For fullkommen glede.

Takknemmelighet er et lite brukt ord

Som glir ut som isfjell i havet.

Jeg skulle dikte et vers om skjebnen

Som banker på stuedøren, om tidshjulet

Og navlestrengen som klippes som en rose

Til alt blir til jord igjen.

Gleden og smerte blir skilt,

Og eplet faller til jorden med et dunk,

Og møllesteinen har tatt kveld.

STJERNER

Himmelens stjerner lyser som trær med lauv,

Som stråler av kjærlighetens perler

Som hjemsøker verden.

En stjerne kommer tett inn i folks bevissthet

Og lyser over hustak og fjell

Og forklarer jordens mystikk og fødsel

Med tåketale og søt musikk.

Sannheten blir fornektet, og kjærligheten

Har en vanskelig tid, mens trærne

Blir innviet fuglene som bygger rede

Og holder fortvilelsen borte.

*33

TILBAKE

Mine damer og herrer, jeg kan trekke meg tilbake

Og komme igjen til våren

Når mitt innerste er klar for en jobb.

Jeg kan lytte til dere mens snøen laver ned

Og veiene er stengt,

For det er ennå rom for ettertanke

Før høststorm og regn og uferdige gjerninger.

Jeg vil tilbake til det daglige

Med himmel og kjærlighet, som strekker seg ut

Til en bue av fortid og nåtid og fremtid

Som ånder i vegger og tak i alle hus.

Jeg vil se speilet som en venn som presenterer

Den enkelte som sprenger grenser

Og åpner sine øyner for den blinde,

Og løser jerngrepet til de foreldreløse.

Mine damer og herrer, jeg vil puste igjen

Som en kjæreste som nettopp har kysset

Og kjenner den søte smaken

Som en omfavnelse av å høre til.

Mine damer og herrer: lykken er å utslette spor

Som har slavemerker, og plante frø

Til en ny og vakker skog, som fornyer og beriker

Og fyller oss med kjærlighet og lykke

Og begjær etter sannheten som lyser

Og skaper en ny virkelighet

Som ambassadører for Det hellige land.

STRAND

Det er på tide å gå ned til havet.

Kommer noen imot meg på veien,

Får jeg vite om bølgene er høye eller lave.

Hele lørdagen går jeg på stranden

På intime, private besøk, og finner skatter:

Som vidåpne bøker om de innfødte

Som venter på en åpenbaring, og et mirakel

Før kistelokket spikres igjen.

*34 

DAG

Havet er i mitt hjerte,

Fuglene er i min munn.

Jeg fylles av lys og mørke

Og farges av måneskinn.

Grønn er min tante Trærne

Som sover natten lang.

Min øyner fylles av blomster

Fra hagen i Kanaan.

Dagen tier i krattet,

Tiden skvulper og dør.

Fuglene vandrer fra jorden

I bølger av blomsterstøv.

REIST

Barna er reist,

Men Edison lyser i sine oppfinnelser,

Og Ford går langs veiene,

Mens Einstein sover og filosoferer

Over den minste form for energi.

Alt jeg har, vil bli båret ut,

For ingen vil snuble over mine rester

Av slikket sølv og gull.

Ordene jeg har skrevet blir brent

Som vissent lauv.

Alt poesien som veltet ut or meg

Vil fly i vinden som fremmed gods.

Huset skal jevnes med jorden, og alt skal bli nytt,

Med vinduer og dører,

Og orgelet skal flomme mellom veggene

Som elskede barn.

*35

HENDER

Vis meg håndflaten,

Og jeg vet hvem du er.

Vis meg dine øyner,

Og du leder meg på stien

Til eplehagen.

Jeg skal ikke føre deg på villstrå,

Eller favne deg med makt.

Vis meg dine hender,

Og ditt hjerte,

Og du har ringen i pant.

SKOG

Jeg er skogvokteren,

Og føler årstidene på kroppen

Der villdyret vandrer

Og sjelen finner ro.

Fuglene kommer og reiser,

Men hjorten har sitt område

Som en skogvokter,

Og kjenner skogens dyr.

Jeg er skogvokter mellom lauv og greiner

Og bygger hus i utkanten,

Der solen aldri går ned,

For jeg vil våke over binna

Når den våkner i hiet

Og følge sporene fra år til år.

Jeg er et tre i skogen

Som kjenner vinden som suser og brummer

Som en bjørn som har mistet en unge

På jakt etter blåbær, i lek.