ORDENE LYSER (3/11) Del-3 * Poesi av Sigve Lauvaas

Van Gogh-ill

Side 17-25

GLEMME

La oss glemme det farefulle,

Mørket som stuper ned,

Fossen, og sprekkene i isbreen.

La oss glemme steinsprang

I de mørke høstkvelder,

Når snøen smelter,

Når elvene går over sine bredder

Og strømmer i havet

Med veldige drønn.

La oss glemme skammen og vreden,

Og alle klageropene,

Og muren mellom oss.

La oss glemme hukommelsens grusomhet

Som graver i våre sinn

Som en stri elv, som en jordrotte

På vei til de innerste skattene

Som lyser som gull.

La oss glemme alt som ligger bak,

Og se fremover

Til vår evige luftegård

I skyggen av visdommens tre.

NATTEN

Natten er full av svik, men

Alt kommer ikke for dagen, og luften former oss

Til fornøyde borgere som snur seg i vinden

Og skjuler ansiktet bak tykke gardiner.

Natten er mektig, som havet. Men

I alt er vi med som små prikker i buen

Som er hvelvet over oss, med midtpunkt i månen

Som et speil av stjerner i rommet.

Natten roper til oss sørgmodig og kaldt, eller

Som en mild mor i det fjerne, som et bryst

Ferdig til å die sitt barn som kryper ut av skyggen

I skogen som fyller oss med luft,

Likesom lyset fyller oss med kraft til å se hverandre.

*18

LANGSOMT

Langsomt kom ordene

Som en ugjennomtrengelig vev,

Som en tett sky av lys

For å åpne dine øyner.

Langsomt åpnes dører og vinduer på gap,

Og kroppen er helt avkledd

Med lukter og former

Som bølger i luften

Og gjennomtrenger langsomt

Til marg og bein,

Så vi føler ordene på fingrene,

På dataens mektige tastatur.

Langsomt glir ordene i kroppens mange elver

Og skaper nytt liv av vannet

Som strømmer i blodet, som en pust

Fra det evige hav.

ORDENE

Ordene holdes skjult i lauv og gras

Ved foten av fjellet, på slettene

Og ved de grønne oaser.

Ordene flyr som frø i luften

Og danser som myrull og snø

Gjennom vinterens tomme gater.

Ordene kommer langsom og legger seg

Utenfor døren som en katt

Som venter på å bli løftet opp.

MITT NAVN

Mitt navn danser i stor glede

Til sanger vinden tar med

Som en gave til forbipasserende

Som er i samme båt.

Mitt navn er avstanden mellom meg og deg,

Uten gatelys, som åpner seg i en gåte.

*19

ROLIG

Helt rolig ligger asfalten

Der brosteinene lyste

Mens hestedrosjen klappet gatelangs

Med varer til markedet.

Rolig går de gamle opp trappegangen

Til gårdsplassen med utsikt

Til tre kirkespir som kimer i klokker

Søndag morgen til samme tid.

Og rolig går folk ut av kirken

Og finner sine egne hjem i en rolig atmosfære,

Der øyeblikket hviler ut

Etter travle dager i drabantbyen.

Rolig er en tilværelse av langsom vandring,

Stille stunder i livet som åpner øyner og ører,

Så alt blir tydelig, og vi får syner

Om en rolig tid på pensjonatet.

Etter alderdommen møtes vi i en sirkel av lys

I hjertet av Paradis, med engler

Fra himmelrommet, som synger av glede,

I forvandlingen til en ny dimensjon.

MÅNE

Denne månen er min måne.

Jeg stiger opp, og henter månen ned

Som en gest til mine venner

Som vil låne månen en kveld

De skal ut og gå.

Denne månen er en kraft i tilværelsen

Som løfter hav og sjøer,

Og glitrer i fjell som en oase

Med vannkilder dypere enn sjelen

Som tar oss med videre.

Månen gjør meg glad, og gleder andre

Som møtes i kjærlighet

Og legger planer for livet som går

Med syvmilsstøvler over alle fjell.

*20

SNART VÅR

Ved påsketider lyser knatten

Som har ligget i skygge hele vinteren,

Og huset lyser igjen som en kjær venn

Og kommer imot oss

Med blomster og smil av barn

Som leker i fargerike klær

Som en hyllest til livet.

Vi ser våren bruser i alle bekker,

Og kommer imot oss med utsprungen bjørk

Og hvitveis fra skogen

Som synger i trærne av glede

Over lyset og varmen som strekker seg

Som et ullteppe over vinterkulden

Som førte døden nærmere.

Men våren løfter oss og gir nytt mot

Til å seile ut, se fjerne kyster,

Stikke fingeren i jorda og takke

For alle gaver vi har fått, og får hver dag,

Gjennomlyst av en vedvarende sol

Som holder oss i sitt skjød

Som en kjærlig mor, som kysser sitt eneste barn

Med mildhet og fred, som en velsignelse

Fra himmelen, fra den høyeste

Som skapte oss i sitt bilde, for å kjenne Ham,

Som har elsket oss fra verdens grunnvoll ble lagt.

STJERNER

Uendeligheten i stjerner

Er som uendeligheten mellom mennesker,

At vi er enestående, unike, håpefulle,

Med drømmer og syner

Nedlagt i våre hjerter, og åpenbart i ånd,

Som en kosmisk stråle av renhet

På forklarelsens berg.

Stjerner løfter oss, og vi løfter hverandre,

Og strekke oss for å se dybden i lyset, for å se

Detaljene i blomstene på marken,

Helt til utspringet av Nilen, og alle elvers kilde,

Som finnes i sollyset, som favner alle i sine hender.

*21

LYS

Lys over mitt land,

Lys med klokker og ord,

Lys med bønn og arbeid.

Lys over ansiktene

Så de stråler.

Lys over malmen

Så den blir ren som gull.

Lys over mine hender

Så de ennå kan bli brukt.

Lys over min tunge

Så de kan si frem de rette ord.

Lys over verdens kronblad

Som du elsker,

Lys over heim og land

Så alle kan se.

LÆRE

Jeg må lære dine sanger,

Og synge dine ord.

Jeg må bryte opp fra ensomhet

Og møtes med ditt folk.

Jeg må følge de fattige

Og synge i deres spor.

Jeg må tenne glød i nattemørket

Så hjertene kan lyse for hverandre.

Jeg må prise alt det skapte,

Og takke for din ånd.

Jeg må lære dine veier

Og åpne mine hender i kjærlighet.

HVEM ER DU?

Hvem er du som stiller stormen

Og får hjerter til å se?

Hvem hvisker i ørkenlandet og glemmer smerten,

Og løfter barnet på englevinger?

*22

NY DAG

Først kommer en forsiktig morgen

Frem av skoddehavet

Og vender sitt ansikt imot oss

Med smil og latter.

Og vi samler oss på trikken

Og på jobben

Som til trekkplaster

I tidens solhjul.

Og det er morgen med lys

Som stiger til dag

Mens nedrullede gardiner

Flagrer i vinden.

LYSET

Jeg sier, du er min elskede,

Som åpnet dørene,

Så jeg kan se.

Du er min krans og min klippe,

Min elskede som lyser

Inn i min garderobe,

Min skjulte labyrint.

Du er blomsten som aldri visner,

Og lyset som aldri slokner ut.

Du er det daglige brød

Og oppstandelsens morgen.

Jeg ser min elskede komme

Og strekker ut hender imot meg

Som er svak og elendig

Etter mange fall.

*23 

KATEDRAL

Jeg går inn i Mariakatedralen,

Som til en messe,

Og møter himmelstormende orgelbrus

Som løfter meg.

Jeg hilser med løftet hode

Og venter å få se mer av dette lyset

Som gjenskaper barnet

I oppstandelsen.

FIOLIN

Jeg hører fiolinstrenger i katakomben,

Og vet at lyden kommer fra himmelrommet

Der englene har konsert

Med tuba og trommer.

Jeg hører fiolinstrenger i morgenlys

Som en strøm av smilende barn

Som løfter ansiktet mot Maria og Jesus

I et bilde på veggen.

Jeg hører fiolinstrenger som det eneste

På vei til synagogen i Jerusalem,

Der hendene mine blir renset

Og mitt hjerte blir løftet til Gud.

Å SE

Jeg går for å se.

Jeg går den endeløse vandringen

I taushet gjennom rommet

Som fyller oss med lys.

Jeg går med mine hjelpeløse hender

For å møte kraften som helbreder

Og setter fanger fri.

Jeg går for å komme hjem

Til dekket bord, til glede og fest

Over alle som er samlet etter flodbølgen

Som la landet i ruiner.

*24

BARNET

Barnet sitter i bestefar sitt fang

Som en ukjent fremtid, et håp, et speil,

Som nesten minner om Gud.

Og barnet er arven fra dag til dag,

Som spiren som skal bryte frem

Som en velsignelse for hele jorden.

Og bestefar favner barnet trygt

Og løfter det mot stjerner og himmel,

Som en takk for alle år i lyset av ordet.

LYSET OG BARNET

Barnet speiler seg i lyset

Som en gåte, et mysterium, et håp,

En horisont en kan ta og føle på,

Løst fra alle dimensjoner,

Som en hildring, en stemme i ørkenlandet,

Som en lysning i vintermørke,

Som en stormende glede

Som fyller huset med jubel og sang.

Den unge seiler på ørnevinger, høyt,

Mens den gamle henger lavt

Og bære mange år i sitt hjerte,

Og lengter etter hvile og fred

Mens lyset løfter seg stadig høyere,

Som en sol mot midtsommer

Med badende fugler i sjøen

Og lekende barn som lærer å fly.

SISTE VALS

Jorden seiler,

Og tusen stjerner seiler

Mot en ny soloppgang,

Mens menneskene ler og danser.

Og netter og dager går forbi

Som skygger, som gamle trær

Som danser i vinden.

*25

MØTESTED

Ordet er møtested

Hvor vi kan se hverandre

I lys av ansiktet ditt

Som får frøet til å gro

Og mennesker til å vandre.

Ordet skyver mørket bort,

Og luften blir klar og ren

Som en fiolinstreng

I mesterens bue.

Ordet gir kraft til å se veien

Som sprekker mens vi går

Og river grensene

Så vi kan reise fritt.

Ordet innbyr alle

Til en seremoni ved kilden,

Som gir visdom på vandringen

Så vi ikke farer vill,

Men har målet for øyet.

PUST

Lyngen puster, og vi puster

I lyngen, i hus og hytter,

Over fjell og dal.

Lyngens åndedrett ligger i tiden

Som en pust, en fønvind

Fra fjellene, fra høyden

Som er omkranset av lys.

Vi puster med hele kroppen

Som en blomst, som treet

Som strekker seg

Til dødskampen setter inn.