ORDENE LYSER (3/11) Del-2 * Poesi av Sigve Lauvaas

Side 9-16

STILLHET

Finnes der hvile i en bekk?

Finnes stillhet i rommet

Med nærvær av tydelige øyner

Som roper i mørket,

I dypet av vår sjel?

Finnes der ord i språket

Som kan overdøve larmen

Og skape noe nytt,

Et enkelt alfabet,

Så alle kan tale sammen

I kjærlighet?

Finnes stillhet som er høyere enn lyset,

Og mer åndelig enn ord av engler

Som holder oss våkne

Og favner oss som barn

Under en vårlig sol?

Finnes blomster som er vakrere

Enn barnet som ble født

For å gi oss håp

Og evig liv?

SMIL

Smil til meg i mørket. Smil

Når jeg er våken, og kan se ditt ansikt.

Smil som før under bjørkegreiner,

Under en strålende sol.

Du smiler til meg som et hvitt papir,

Og lar ordene komme

Som gledestårer, som fuglekvitter

I ungdommens vår.

Smil gjennom vinduet, gjennom åpne dører

Til jeg møter deg igjen. Ja, smil

Til alle lamper slokner, og bare du lyser

Som en stjerne på himmelen.

*10

SNØ

Snøen smelter, og vannet renner

Under snøen, i bakken,

Nedover fjellet.

Snøen renner i breie elver

Og kraftige stryk.

Snøen flyr i skyer

Over hele verden, og kommer til oss

Når det er kaldt og mørkt

Og gir oss lys.

Snøen er stille, og legger seg

Lag på lag, som strå i et høylass,

Som bær og frukt på lager,

Til en synlig vinter

Med snø over alle fjell,

Og med snø i luften som blomster,

Som stjerner, som tegn

Fra en mektig Gud.

SYNG

La fuglene synge. Syng våren

I mitt hjerte, syng meg frem

Med lovsangstoner fra alle trær og porter.

Syng alle jordens engler, så jeg kan se,

Så jeg kan kjenne kraften

Som holder oss til mysteriet

Om en evig himmel.

Syng med meg fra fjellene, fra alle land,

Så jeg kan se lyset, og kjenne

Lyden av din stemme.

Syng blåmeis, og dompap, spurv og trost.

Syng varme til jorden, syng lys i mørket,

Syng med åpent vindu

Så jeg kan dikte en ny melodi

Om alt som er skapt.

Syng fattige og rike, syng engler

Fra den høyeste katedral.

Syng livet tilbake, så jorden kan blomstre igjen,

Og alle frø kan spire - i kraft av ditt ord.

*11

REISE

Ordene kommer syngende, lett,

Med en egen klang

Som gir optimisme.

Litt uvant i landskapet,

Men helt greit,

Som skinnende sol, som frø

Som åpner seg

Til en ny dag.

Og hele reisen er i dette rommet,

I tiden som durer

Gjennom dager og netter

I lange skinneganger,

I stadig nye spor,

Som folder seg ut som en scene

I skumringen,

Der jeg ligger og døser

Side om side med fremmede

Som også skal videre

Til en ny betydning av ordene

Som opplyser oss

Hvem vi er og hvor vi er.

Jeg ønsker å oppdage, 

Og klarer å knipse noen bilder

I vissheten om at

Vi kommer aldri igjen,

For reisen går stadig videre,

Og livet er ikke slutt ved neste stasjon,

Der vi skal sove ut

Gjennom natt og tåke.

LANDSKAP

Noen ganger savner jeg landskapet,

Selv om det er det samme

Som i fordum, uten større inngrep.

Jeg ser landskapet som en del av meg,

Der jeg sitter i rullestol

Med gjentakelser om å se film

Fra barndommen, der fravær av venner

Gav landskapet en ny dimensjon.

*12

VINGER

Som fugler har vinger

Har menneskene vinger,

Og blomster har frø

Som seiler med vinden.

Vingene løfter oss fra jorden

Med en ukjent kraft,

Og svinger oss i baner

Rundt solen,

Rundt og rundt som et hjul

På vei til den siste horisont.

Vi har vinger i sjel og drøm

Som bærer oss over store dyp,

Over hav og land,

Som fugler i himmelsvev

Med leppene fulle av ord

Som strømmer på

Som vann fra en mektig kilde.

ENSOM BLOMST

De glemte villblomstene

Kan være ensomme.

Selv i fornyelsen, med gjennommoden frukt,

Kan de sture som gamle menn.

Ensomme blomster kan være et barn

Som ikke har fått nok kontakt

Og næring for sjelen, og kjenner lengsel

Til et varmere rom,

Der noen kan se, og høre.

Blomsten nikker i vinden, og speiler seg

I sol og måne på fjellet,

Og kjenner visdommens frukt reise:

Som et barn i fengsel,

Som et kronblad i ødemarken,

Fra de levendes hus.

*13

ØYNER

Lyset i dine øyne gjør meg sterk,

Og mørket viker.

Dine øyne er som en åpen dør,

Som et vindu, et speil

Inn i et ufattelig rom av tid,

Med bilder av sekunder

Som brosteiner

Like inn til evighetens port.

Dine øyne er utstrakte hender

Som ønsker å gi,

Som ønsker å favne alt som er foran,

Og løfter barnet som sitt eget,

Og kysser med bankende hjerte

En ny skapning.

Dine øyner lever intenst, og griper meg

Med en kjærlig hånd,

Og ryster og berører meg

Med et veldig lys, som himmelstråler

Som farer over jorden

Og vekker døde til nytt liv.

TID

Hva er tid annet enn en periode i historien,

Et sekund av en epoke med store omveltninger,

Der avgjørelser ble tatt bak ryggen

Og ingen visste, før alt var skjedd, det som skulle skje.

Hva er tid annet enn livet oppdelt i en mosaikk,

Hvor hvert menneske utgjør en flis

I det store bildet, som er universet, som favner oss

Med strenger av lyse og mørke toner.

Hva er tid annet enn et orkester av levende barn

Som seiler på samme sjø, mot et høyere nivå,

Som tømmerstokker på vei til sagbruket,

Der vi blir forvandlet til byggematerial til et nytt hus.

*14

VANN

Fjellstryk svinner, som vi svinner,

Som månen svinner.

Og etter oss må alt graves frem,

Som spor av årer i fjellet.

Våre sjeler er frø

Som vokser til moden frukt

Som høstes inn som korn

Til kvernen som maler og maler.

Og brødet er vårt levende vann

Som vekker drømmer

Og gir syner i hundre foll.

ANSIKT

Hvert ansikt er en tavle

Hvor navnet er risset inn,

Hvor tiden setter spor.

Tiden er livet,

Og livet er tiden som trekker oss

Nærmere stupet og undergangen

Som en magnet.

Og til slutt går vi i hvite haller

Under fossen

Og ser våre liv som et bilde av skapelsen.

Bli i mitt bilde, sier ordet,

Før dørene lukkes,

Og vi er i et speil av lys

Som løfter oss på ørnevinger.

Her er navnet inngangsbillett

Til katedralen med pergamentruller

Over livets vandring

Som løftes av engler.

Og hvert ansikt blir åpenbart

I en ny skapning

Som stråler velsignelse til barnet.

*15

SIRKEL

Ordene danner en sirkel

Som ruller over jorden

Som strømninger i luften

Og lyser som små perler

Som bobler i vannet.

Ordene er små luftslott

Som speiler våre liv

Og utfolder seg i språket

Som skog og lyng

I et fredet landskap.

Ordene sirkler i oss

Som blod i årene,

Som hjul på alle veier,

Som stjerner på himmelen

Som favner barnet.

TYNNE RØTTER

Etter stormen ligger bjørkestammer

I strekk langs veien

Med en dott av tynne røtter

Som klamrer seg fast

I nedbrutt mold

Mens trafikken ruller videre

Som et tog til Sibir.

VISDOM

En kan ikke se treet for visdom,

Men en kan kjenne lukten

Som følger vinden,

Som holder oss over vannet

Og forteller sannheten

Om rett og galt.

*16

HEMMELIGHET

Hemmeligheten med de dødes språk

Ligger i dypet av sjelen

Som en åpenbaring

Ved verdens ende.

Denne hemmelighet av ord gir rikdom:

Som tro, håp og kjærlighet,

Forenet i et eget språk

Som alle får med seg.

GLIMT

Alle får en glimt av noe høyere enn seg selv,

Som et midtpunkt i verdensrommet,

Gjennomlyst av sjeler som vandrer

Som engler i vinden

Opptatt av å skape godhet og lys.

FARVEL

Jeg ser rundt meg, og sier farvel,

Til hus og folk og landskap,

Kirker og høye spir.

Jeg ser ut av vinduet

Og oppdager nye vinduer,

Og en flokk hvitkledde barn

Som bærer blomster, og synger:

Ja, vi elsker.

Da kan jeg ikke si farvel mer,

Men må tie mot speilet

Og drikke vann fra begeret,

Og spise av brødet

Som gir evig liv.

DRØM

Å gå med en opplyst drøm, gjør meg sterk

I stillheten på veien, der visdommen berører meg

Som et lite barn, løftet i ånden for å se engler.