SKOGEN SYNGER I MINE ÅRER (2/11) Del-1 * Poesi av Sigve Lauvaas

SKOGEN
SYNGER

I

MINE ÅRER

Dikt

Sigve Lauvaas

NOBEL FORLAG

  

Side 2-8

VIND

Vinden kommer bare med gull og kjærlighet

Og vandrer inn i skogen, og over fjellet

Til de endeløse vidder, og ut i havet

Som en strøm av luftmasser

Som presser seg sammen til storm.

Min båt seiler i vinden, og følger tidens hjul

Time for time, inn i et nytt år.

Og vinden vokser, og himmelen befaler

Alle båter i havn, for det blir orkan.

Vinden kommer som en trommeslager, og synger

Inn i vegger og tak til jeg våkner,

Og solen løfter sitt gule øye

Som en kjær venn som kommer krypende i rommet

Og opp i sengen, der jeg elsker og lovpriser

Barnet som ble født i går.

PÅ VEI

Jeg er to måneder på vei,

Og du står og ser på meg,

Og rundt omkring summer biene,

Og frukttrærne blomstrer

Til en rik høst.

Jeg er på vei til månen

På fødselsdagen min,

Og skal oppleve to hjerter

Som kimer og slår.

Jeg er spent på været, og tiden som åpner dører

Med fuglesang og lauv,

Mens verden rister på andre siden av havet,

Der trestammene brenner

Og menneskene roper etter vann.

Jeg er på vei til et høyt fjell

Med utsikt til et landskap som er åpent for alle,

Der kjærligheten har dype røtter,

Og alle barna synger shalom over Israel

Som velsigner hele jorden med glede.  

*3 

NAVNET

Du roper navnet mitt,

Og jeg hører stemmen din

Som en pust fra en kjærlig brønn.

Du roper navnet mitt

For å si forvell,

Og jeg kan ikke sove.

Hold meg i armene dine til våren kommer,

Og jeg kan gå for egen maskin.

Rop navnet mitt, så jeg kan våkne.

Navnet du ropte, gav meg ny kraft

Og en følelse av at du elsket meg inderlig

Som en hjertevenn.

TILHØRE

Hvordan kan vi sammen tilhøre menneskene

Når vi går utenom, og glemmer våre brødre og søstre i Afrika.

Hvordan kan vi være ett, når noen blir holdt utenfor?

Vi tilhører den samme stamfar, og har samme tro

Og har det samme mål for reisen.

Hvordan kan Gud se at vi gjør forskjell

Når vi tilhører hverandre?

Jeg har sluttet å spille gitar, og kan ikke synge,

Men stemmen legger jeg i ordene

Som et pust fra hjerte til hjerte.

Vi tilhører det spørrende folket, og vi undrer oss over livet

Som raser forbi, uten at vi kjenner morgendagen.

Vi tilhører slekten, og kjærtegner hverandre,

Men kjenner ikke røttene.

Nærværet ditt gjør oss velkomne, og åpne for hverandre.

Og når du roper vårt navn, vet vi hvem vi er

Før vi reiser de siste tretti mil mot det endeløse havet,

Der albatrossen svever.

*4 

VANDRING

Tom var jeg

Og hadde angst.

Jeg var urolig, og gikk gatelangs.

Jeg var et hylende blad i vinden,

Og hørte sirener, og løp.

Jeg vandret med kjærligheten,

Og hørte tiggerne gnagde febrilsk etter ord.

Jeg vandret rundt i denne byen,

Og gikk omsider hjem,

Og banket på, som en gjest.

Og alle sov.

(Det var midt på natten.)

Allting slutter med en vandring,

Og jeg skifter klær og går til ro.

Der er rim på ruten,

Og snart sover begge to i larmen fra i fjor,

I armene til hverandre

Som tiggere på jord.

FJELL

Ennå finnes fjell med spor av tid.

Jeg vandrer fra fjell til fjell og søker horisonten

Som renner ut i havet.

Jeg rir på fjell i storm, og får uante krefter

Tar meg med over alle fjell, over havet,

Og langt til det ukjente på andre siden.

Jeg er en ridder på spor etter skaperen

Som synger i skogen, som roper i bølgene,

Og bærer menneskebarnet frem i lyset

Så det kan oppleve kjærlighet.

Jeg er et fjell i den store verden, og kjenner

At jeg må bli her til dommedag,

Som en skammel for folkemassene.

*5

FUGL

Jeg er nok en fugl

Og har massevis av ånd i mine årer.

Jeg flyr fra tre til tre

Og kjenner duften av barn og blomster.

Jeg husker eplene som falt til jorden

Med en alvorlig kraft,

Og hønsene som trippet så lett

Tidlig, før solen våknet.

Tidens gang vitner om bestemor

Som plantet et tre i hagen.

Og jeg som åt frukten

Opplevde at treet ble hugget ned.

Jeg er en fugl med armer og bein som vinker

Til alle som går forbi med antenner

Høyere enn hus.

Jeg flyr i sirkel rundt jorden og danser med stjerner

Helt til jeg sovner i mysteriet

Som tar meg med på flukten over havet.

JANUAR

Jeg ønsker å bli igjen i januar,

I et land som blomstrer,

Der varmen er velbehagelig

Og freden uten ende.

Jeg ønsker å plante et frø

Som skal bli til en varmekjær skog

Som skal stige opp til stjerner

Hvor fuglene kan bygge reir.

Jeg ønsker januar tilbake, uten is og snø,

Uten kulde og vinter, men med blomster og frukt.

Jeg ønsker en kraftfull reise i ånden

Inn i et veldig kontinent med palmer,

Der jeg kan høre musikk av engler.

Jeg ønsker et åpent hus i januar,

Der jeg kan bevege meg fritt fra rom til rom

Uten krykker og hjul,

Og møte min elskede igjen.

*6

MAKT

Jeg skulle ønske

Jeg kunne fly som en ørn,

Og gripe verden i håret.

Jeg skulle ønske jeg kunne elske meg selv,

Så kjærligheten ble hel,

Og jeg kunne sove.

Jeg vil løfte min utvalgte i kveld,

Høyt mot stjerner.

Jeg vil spille som Rafael,

Og skrive min egen lengsel.

Jeg vil åpne min siste bok

Og skrive mitt navn.

Jeg vil puste makt i lungene

Og kjenne ordene vokse.

Jeg vil se bak alle fjell

Og løfte den svake til seier.

Jeg vil følge en stjerne mot evighet

Og se hva jeg eier.

VARSEL

Hvem varsler når stormen kommer

Og knekker skogen?

Jeg har en følsom hud, og kjenner bølger av lys

Som strømmer imot meg.

Hvem varsler begivenhetenes gang

Når båten synker?

Jeg er som barn i et eggeskall,

Og puster etter begjær.

Snart er jeg bud i en kongehird

Som vinker og synger sin hilsen på jord.

Jeg kjenner poesien danser.

Og maleren slynger sine farger med hemmelige kast,

Og brenner sin trygge grein.

Hvert øyeblikk roper over hvite hull

Og gjemmer sine vinger.

Da er jeg våken, og roper min nød:

Løft meg fra tiden, fra sykdom og jag,

Og gi meg min engel tilbake.

*7 

SPRÅK

Lær språket, og syng.

Lyset kommer med språket

Som danser på ditt perlekjede.

Bokstavene er som sekunder

Som kommer nakne til vår jord

Og breier seg ut som lyset.

Språket er som kvinnebryst,

Uuttømmelig, vakkert,

Og rett på sak med åpne øyner.

Det rører ved hjertet og smelter

I alt som vi er på jord,

Og åpner porten til himmelrike.

LYKKEN

Lykken kommer ikke av de rike,

Men av rikdommen i ordet.

Lykken er som en hånd som gir og gir

Til hele verden danser omkring en himmelsk stjerne.

Lykken er mysteriet som er gyldig i lyset,

Og gir navn til alle som overlever nattens frost

Med et språk som bærer verden inn i en ny tid.

Lykken er en skammel til Det hvite fjell,

Hvor englene bor, og holder oss i ånde som blomster

I en blomsterhage, der frukten alltid er moden.

Lykken er livet, rent og helt, der hjertet

Er fylt til randen av kjærlighet, og styres av uante krefter

Som løfter sjelen inn en hellig tidsalder,

Der lyset er et evig skjold for fred.

*8

KOM

Det blinker i perlevåte tårer.

En frier går forbi mine ubeskyttede øyner

Og senker meg, forsmår meg,

Som en nytteløs fugl.

Det blinker i frossen jord,

Og en ubeskyttet krans av natt.

Det blinker i bjørkestammer og elskede barn.

Og noen synger på stien.

Det blinker i håret til den utvalgte

Som reiser gjennom rommet som en stjerne

Og blir borte i en skog av blomster,

Der hjertet mitt lengter.

LYS

Det lyser i roser og liljer

Til glede for meg som er svak.

Min Herre lyser i ord og stjerner

Som bærer meg gjennom livet.

Se på min krans. Den visner en dag,

Og sorgen sukker

Som et gammelt tre i vinden.

Men håpet er i mine årer

Så lenge jeg puster.

Selv om vinden øker på, og bølgene slår,

Vil jeg gå langs stranden

Og kjenne bruset i stemmen

Som åpner forbindelsen til lyset.

Selv om jeg er husløs, skal jeg bære drømmen

Å se min elskede igjen, og søke speilet

Som forstår lengselen som nager

Til høsten kommer, og brevet.

Fuglene bærer bud om den ene

Som går i kransen og smiler og ler

Som et modent aks i kornåkeren,

Ferdig til kongens bryllup,

Der jeg er gjest.