KILDEN TIL ORDET OG LYSET (1/11) Del-3 * Poesi av Sigve Lauvaas

Side 21-30

BÅLET

Jeg taler om det brennende bålet,

Om dagen som forandret alt,

Om jordraset der mennesker stupte

Og røyken som tok bort ansiktene.

Verken pust eller tårer kan hjelpe,

Verken gull eller såkorn

Kan gi livet tilbake.

Ilden brenner uavlatelig på jorden.

Det er ondskapen i verden som setter fyr.

Jeg taler om de elskelige på vektskålen

Som ikke fikk komme hjem.

Jeg taler om tiden med istapper,

Da alt var forferdelig ondt,

Da slåttekaren hadde meid over øya

Og tinningene var knust.

Bare de hvite bussen var igjen

For å frakte de overlevende hjem,

Men de døde blir formet i leirjord

Til minne om at livet reiser seg or graven

Og blomstrer i evighet.

HVOR

Hvor er du, min øyenstein?

Hvor er du som har speilet mitt hjerte,

Og klemt mine hender og mitt kinn?

Hvor er øynene som gav meg styrke

Og ordene som gav meg mot?

Hvor finner jeg deg blant millioner?

Jeg elsker de elskende, og jeg elsker

Å se deg igjen som en blomst

I min evige bolig, på veien til Jerusalem.

Hvor kan jeg finne fred, uten i dine ord

Som gjemmer hemmelighetens gave,

Skatten som forvandler mennesker

Til kjærlighetslim?

Hvor er din skygge, så jeg kan tilbe,

Og ditt ansikt så jeg kan kysse ditt kinn?

Hvor er du, min elskede, så jeg kan våkne av glede?

*22

SKRIFTE

Jeg skrifter min lykke og glede

Og alle mine nederlag.

Jeg skrifter for min vugge

Og for min grav.

Jeg skrifter ved tempelporten

Og i det hellige rom.

Jeg skrifter for englene mine

Og for måne og sol.

På Jerusalems høyde vil jeg skrifte

For Gud med en tårnekvist.

Jeg vil minnes alle de døde

Som led døden for Herren Krist.

Jeg skrifter med øynene lukket

I bønn for et folkemord.

Jeg hører hver time i livet

Gråten av barnekor.

LEK

Vi leker sammen,

Og himmelen har gull i håret.

Vi leker i stjernekarusell

Til taket rister

Og natten kommer over oss med tordenskrell.

Vi leker paradis, og slå på ringen,

Og hopper strikk.

Vi leker med hvite roser

Og går arm i arm til en trikk.

Vi leker mann og kone

Til svalene tar oss med.

Vi leker at graven er tom,

Og åpner lokket.

Det dufter fra en navlestreng.

Det dufter i parken og på landet,

Og jeg styrer mine steg.

Jeg vil hjem til det ufødte barnet,

Jeg vil hjem til en annen lek.

*23 

ALTER

Grønt er mitt alter,

Og jeg ofrer mine barneklær,

Jeg ofrer håret, og tiden som var

Og legger meg ned i solsteiken

Mellom kongler og furutrær.

Jeg drikker av lyset som åpner mine øyner,

Og kraften av fjell og honningmelk.

Jeg drikker luft, og tiden

Som blir båret frem av engler.

Jeg innbyr deg til et alter

Hvor du kan ofre ditt hjerte for livet,

Som innbyr deg til dans rundt bymuren.

Mitt alter er en samlingsplass

Hvor språket får utvikle seg som barnet

Til en kraftfull ånd i verden,

Så vi kan forstå hverandre på tvers av grenser,

På tvers av skillemurer og hav.

Jeg ber for alle folk, og spesielt for mine søsken,

At vi må holde sammen som maiskorn i kolben

Som korn på strået, som grein på treet.

Vi må holde sammen i kjærlighet

Til fuglene kan vende hjem.

SPILL

Gi meg et instrument, og jeg vil spille.

Gi meg et ord, og jeg skal synge.

Gi meg stemmens kraft,

Så vil jeg åpne salmenes bok

Og lene meg til David.

Gjør meg sterk, så jeg kan flytte fjell,

Og alt skal bli forandret,

Ørken skal blomstre

Og skogen synge.

Se, mine hender vokser i dine hender,

Og vi løfter kloden sammen

Og seiler til en ny jord, der vi kan synge

Navnet over alle navn.

*24

SKOG

Bak seljene vokser ensomheten,

Der edderkoppene gjemmer seg,

Og sneglene sirkler.

Jeg så en svart på terrassen, men ble ikke skremt.

Jeg så en fattig maur på vandring over steinblokken.

Kanskje var det for å få et overblikk.

Jeg er ingen billedhogger, ei heller maler,

Men skriver ordene som kommer

Inn i mitt testamente, i min minnelund

Over åskanten.

Jeg ser den grønne skogen vokse seg sterk,

Og sprer sine vinger over jorden

Så vi kan puste fritt.

Jeg hører hundene gjø, men skogen står trygt

Til høsten kommer, og fangene vender hjem.

Det er bare kjærlighet som skaper skog.

EN ØY

Det er trist å bo på en øy, tror jeg.

Det er trist for en eneboer

Å være konge.

Vi kommer ikke nærmere en kongsgard

Enn en øy i havet

Som er hjemsøkt av høye bølger

Og midnattssol.

Eieren er en ensom mann

Som vandrer rundt og plukker egg til frokost,

Mens måsen skriker, og bølgene slikker berget

Som vakre damer kysser min hals.

Jeg kan ikke se noen båt,

Bare en vimpel av en fyrlykt.

Det er et tegn at øyfolket aldri skal dø ut,

Men bli hjemsøkt av en ny kjærlighet.

En går inn i seg selv, og oppdager at her er godt å være

Så lenge en kan dele livet med et fyrlys.

*25

LA MEG SE

La meg se på skoene dine,

Og høre hvor du har vandret.

La meg se på hendene dine,

Og høre hvem du har møtt.

Jeg vil bringe deg et glass vann, så du kan tale.

Jeg vil gi deg brød som et kjærtegn

Og synge for deg Sions sanger.

Kom til mitt indre liv, og rekk meg hånden.

Kom til mitt verksted,

Og se når ordene blir smeltet om til ekte gull.

Jeg hører hvisking og rop fra fjellene,

Jeg hører mumling fra skogen,

Og noen spiller sjakk bak murene,

Men vi skal fornøye oss i parken

Og plukke fioler til vår høytid som er i vente.

La meg se dine dråper av evighet

Som speiler i dine øyner.

De er som perler fra engler, som diamanter fra Gud.

Jeg vil lese ditt navn. Du min.

ORD

Om bokstavene faller fra hverandre,

Har vi ikke lenger ord,

Men en rekke lyder som roper.

Vi trenger stillheten til å samle orden som er gjemt

Bak gitteret, i muren, langs veiene

Der pilgrimene synger.

Vi trenger et stykke papir til å forevige musikken i språket

Som følsomt treffer oss, og favner oss

Som små barn i en vanskelig verden.

Språket gir oss et pulserende liv, en ånd

Hvor vi kan kjenne hverandre som søsken, og kommunisere

Glede og sorg, visdom og kraft,

Så verden kan bli en smeltedigel av ord

Som lyser av kjærlighet. Det er vårt ansikt,

At vi har vinger til å nå hverandre over alle grenser.

*26

HIMMEL

Himmelen har ikke lokk,

Men åpne dører.

Som et ord gir det gnister

Som kan forvandle verden.

Mine tanker er ikke avtrykk

Fra jordens indre,

Eller himmelen over,

Men strømninger i vannet,

Og i luften.

Himmelen er skinnende ren

Og skaper liv,

Frigjør mennesker

Og utvider vår horisont.

Himmelen er blå, og hvisker

Ord inn i vårt hjerte,

Og er kraften

Til alle våre sanseinntrykk.

Uten himmelen er vi alene

Og fortapt,

Uten bevissthet om kosmos

Og stillhetens lys.

SANG

Tiden synger i våre ører,

Og tonen synker og stiger som solen

Og gir oss erindring

Om fødsel og død.

Tiden flyr inn i vårt hjerte og sinn,

Og samler seg som lys

I våre mørke rom.

Vi kan lære tidens fløytetoner,

Vi kan lære å lytte etter tegn i naturen,

Og lære sangen til de innfødte:

Om å elske

Som han elsker oss.

*27 

LIVET

Hele livet er en gjentakelse,

Kapittel for kapittel.

Vi leser til vi dør.

Vi skriver vårt liv.

Livet er et speil av opplevelser og tanker.

Vi navigerer tilsynelatende

Som en kunstner gjennom livet.

Vi er jo alle et kunstverk.

Hele livet er å vokse, og visne.

Vi gjentar oss selv i millioner av år,

Og vi gjentar historien

Fra fødsel til grav.

Vi er tankene som ruller som bølger

Til vinteren kommer

Og dekker alle spor,

Og vi er igjen et minne.

Livet er en bauta over slekten,

En form til ettertanke,

Et lys som lever med følelser,

Og en drøm om å komme hjem.

TIDEN

Tiden folder seg ut i våre tanker

Som former sjelen, som trenger seg frem

I kunsten og livet.

Tiden er virkelighetens speil

Som holder oss våkne

Og gir oss syner for fremtiden. 

Tiden rekker ut sine hender i oss,

Og gir oss en mulighet til å kjenne kraften

Som fører bølgene.

Tiden er et ekko i våre liv, en klokke

Som tikker så lenge der finnes mennesker

Som skal over fjorden.

*28 

DRØMMER

La dine drømmer komme til overflaten,

La ditt håp få et navn.

Se visdommen i gresset, og lauvet som bryter frem.

La dine drømmer få et ansikt,

Og vis det med din ånd,

Vis at du er ekte, som en regnbue over fjellet,

Og gi oss din hånd.

Gi dine talenter, så vi kan tjene deg,

Gi oss kraften i navnet,

Så vi kan knytte vennskap med evige bånd.

La drømmene forme livet, og tegne vårt hus.

La drømmene få blomstre, og vekke menneskene,

Så de ser perlene i landskapet

Og vokse i kjærlighet.

MORGEN

Alt jeg rører ved denne hellige søndag

Etter pinsefesten, er en kilde

Med levende vann.

Denne hellige morgen kan jeg drikke av Jakobs brønn,

Og kjenne en strøm av engler danse rundt

For å opphøye hans navn.

Denne morgen gir meg stillhet og ettertanke,

Og lys til å se skriften tydelig,

Som en åpenbaring på Tabor’s fjell.

Jeg stiller meg naken i skyggen av trærne

Og bader i Genesaretsjøen,

Og hører fuglene synge som på Jesu tid.

Jeg leser på morgenkvisten, før frokost

Om havet som åpnet en vei for Israelsfolket

Til det hellige landet.

Jeg er i Davids by, og går rundt muren

Mens klokkene tikker mot fem

Og skyene letter til en ny dag, før flyturen hjem.

*29 

BARE

Bare jeg kommer igjennom det.

Den regntunge natten banker,

Og slår hardt på døren.

Noen å snakke med, noen å gråte med?

Bare en regntung natt

Med skrekkelig vind.

Bare et aluminiumstak som knitret i solen,

Bare et stykke liv, en barndom

I sentrum av alt.

Noen begynner med begynnelsen,

Og speiler seg som en høstkvinne

På vei til hvileplassen.

Bare jeg var født, ville jeg være en fugl

Med barmhjertighet og sang.

Og jeg skulle være synsk.

Bare regnet ble fordelt, kunne alle synge.

Bare brødet ble delt, ville alle bli mette.

Det er min bønn i dag.

STILLHET

Før skogen var et instrument,

Kunne jeg høre stillheten,

Og øynene kunne falle til ro

Ved et mektig tre.

Skogen er nabo, og synger en salme til natten.

Og de som går forbi hører musikken

Av bitte små horn.

Stillheten vugger meg i søvn

Med sitt nærvær og sine myke toner

Som favner meg som et elskelig barn.

Skogen skaper en ny stillhet hver dag

Ingen motorsag brøler.

Og all naturen puster som et nyfødt barn

I glede over livet.

*30

VILJE

Jeg er ikke et samfunn, eller et helt folk.

Jeg er alene,

Men har vilje som en koloss.

Jeg har stål i mine ben.

Og ordene vokser når jeg taler.

Det jeg ser og føler blir åpenbart.

Og der jeg legger blomster ned,

Vokser nye opp.

Jeg er alene som en naken kvist i høststorm,

Men i vårens jubelbrus våkner jeg

Med en voldsom kraft.

Jeg beveger meg mellom steiner på jorden,

Mellom stjerner i blått.

Og mine drømmer har ingen ferie.

De kommer som bølger dag og natt

Og gjør meg til en grensestolpe.

ÅR

Mine beste år svinner hen

Som en sol, som en båt på havet,

Som en elskelig venn

Som jeg ikke klarer å nå.

Jeg reiser hele livet, og søker etter spor,

Etter frø av en kvinne.

Og jeg åpner brevet hun skrev,

Men blir aldri ferdig med å lese.

Årene sitter igjen som diamanter

Og lyser som øynene til en engel.

Hun er en blomst av millioner

Som jeg fikk kjenne duften av.

VIND

Vinden er i trærne, som lyset i mitt hjerte.

Jeg kan ikke synge som vismannen.

Jeg mangler olje, og har ingen offerduk,

Men vinden er mitt segl til jeg når målet.