ORDENE LYSER (3/11) Del-5 * Poesi av Sigve Lauvaas

Munch-ill

Side 34-44

LYKKE

Det er en stor lykke å kunne poste et brev,

Snakke i telefonen,

Høre stemmen til den kjære

Som er langt borte på reise,

Mens ukedagene teller tid

Som smuldrer bak oss.

Ja, det er en lykke å eksistere i klarhet

Over alle verdier som skjuler seg

I et hjerte, som er en hel verden

Av blomstrende hager,

Et bilde av Guds godhet

Som skapte alt til sin tid.

Lykken er å være til i et perspektiv som stråler

Av gras og lauv, og våkne barneøyne,

På vei til konserten, der alle er med

Som er utvalgt den ytterste dag

Til å se detaljene i veven,

Og høre røsten av engler

Som synger i jubelkoret.

HØYT

Selv de høyeste fjell er ikke høyere

Enn de minste barn på jorden.

Selv om stjernene er høyt over oss,

Lyser barneøyne fra de dypeste daler

Som diamanter i himmelen.

Vi ser gjennom vinduet, fra utsikten,

Til den syvende himmel,

Der englene drikker te av seljerakler

Som vokser langs elven

Og lyser som et kjede imot oss.

HIT

Hit er jeg kommet, og ikke lenger.

Jeg er uten tittel, med en bunke brev

Til alle som ble borte i krigen.

Jeg er kommet til kort, og må ro for livet.

*35

DET INDRE

Jeg er nysgjerrig på fjellet,

På det indre av slottet,

Som har en lukket dør.

Jeg er nysgjerrig på det hermetiske landskap

Som er lukket med fem segl.

Jeg hører fjellets åndedrett

Gjennom små hull

Som nekter å slippe meg inn.

Jeg vil til det indre univers,

Der vanndråpene henger i lange grotter

Som slynger seg som blodårer

Hundre meter under tiden.

Jeg vil gå fra rom til rom i fjellet

Og lete etter dører å åpne,

Og se etter spor av planter og dyr

Som lyser i forsteinet blåleire.

BROEN

Jeg kjenner mange kvinner og menn

Som har gått over denne broen,

Og er kommet over til en annen bredd,

Der fremtiden lyser mildt av visshet

Om at noe vidunderlig skal skje.

Jeg vet om noen som hopper over tiden,

Til en annen virkelighet, der søvnen

Tar oss med i dyp narkose

Før vi ses igjen med venner,

Med lykke i den endeløse tausheten

Som skiller oss fra hverandre.

Jeg kjenner fraværet som en tid å puste ut,

Og komme sterkt tilbake,

Som en los på veien, over broen,

Til et forvandlet landskap,

Med lyse kvelder med sang og latter

Som gynger i vinden

Som stråler av lysende tallerkener

*36

OPPOVER

Jeg stiger oppover, oppover

Som det grønneste tre,

Og forlater aldri kronbladene,

Og holder sinnsroen

Som gjør meg til en klatreplante

På respektfull avstand fra kaktus

Og grufulle ødemarker.

Jeg stiger jevngodt med tanken,

Og ordene, som bare blir forbigått

Av lyset, som et viktig symbol

På vår visdom.

I ordet har vi sjelen som et blad

Fra de hellige skrifter,

Som repeterer vår verdi

Som livet til et menneskebarn

Som strekker seg mot himmelen.

Jeg stiger, og skaper forskjell

Mellom det høye og det lave,

Mens jeg klatrer videre som en maur

Mot store høyder, som Himalaya,

Med utsikt til ørnens rede.

Jeg stiger, og seiler med nysgjerrig blikk,

Til jeg gjenvinner likevekten,

Og kan være til hjelp for mange,

Som etter Tjernobyl og Hitaki,

Trenger å snakke sammen.

ORD

Vi er tause, selv med mange ord,

Og har flate lepper, som et strykejern,

Når vi smiler blåfrosne på veien,

Redde for å møte våre egne.

Vi er høflige, men mangler språk

Til å favne hverandre når vinteren kommer

Med snø og glatte veier. Vi drikker kildevann,

Og spiser brød, og griper etter døende, som engler,

Men er ikke lykkelige, for vi mangler visdom.

*37

LYTT

Lytt etter Grieg.

Hør fiolinen spiller

I skumringen.

Lytt etter stillheten.

Hør ekko i natten

Bølger som et alfabet.

Lytt etter dryppende tak.

Snøen smelter

Og renner i havet.

Lytt etter hvert ord.

Det er som blomster og lys

Blant klunger og torner.

KOM

Kom tilbake,

Kom til mitt rom.

Tårene fryser. Kom inn

Fra nattens fire vegger,

Og gi meg et kyss.

Kom tilbake fra den evige snøen

Og varm meg med ord

Som lyser i mitt indre.

Kom, og tenn gnisten i meg,

Så jeg kan se håp i ruinene

Til et nytt liv.

ØY

En øy i havet stråler

Med et grønt lys,

Der noen elsker, og kjemper

For å bevare identiteten i språket.

Her er alle innesluttet som et fjell

Før vulkanen eksploderer.

*38

REISE

Jeg ser fra høyden,

Og tenker at alt er mitt.

Jeg fanger landskapet i bilder

Og tar dem med på reisen

Som et minne fra møtepunkt i livet.

Jeg reiser gjennom byer og ørken

Til en uendelig trapp

Til Ørnerede.

Her ser jeg et ansikt uten øyner,

Og en munn uten lepper,

Og en hals som smuldrer.

Jeg holder et hode av gull,

Og vet at det er en avstøpning,

En hilsen, et minne fra en annen tid.

Jeg ser et sandkorn, og vet

At jeg er det minste frø på jorden,

Med arv i overmål,

Som skal vokse til stjerner

Og stige som kirkespir over alle fjell.

TAKK

Takk, og farvel. Vi møtes snart,

Etter mange år i husarrest.

Vi møtes for å se hverandre med en kopp te

Foran vinduet, i lyset av ordet

Vi leser til oppbyggelse.

Takk, for denne bunke med hvite ark

Hvor jeg skriver nye sanger

Og bøye meg i støvet for ånden

Som gjør levende – med brød og vann.

Takk for de hyggelige kveldene, og smilet

Som åpnet mitt hjerte, så jeg fikk se,

Og kjenne at du var god, som en edel gave,

Som en umistelig venn.

*39 

SKYER

Vinden blåser skyer

Som sprer seg over verden

Som myndige soldater

I skyggen av fjellet.

Her hviler luften,

Ved grensen som lyser,

Og månen tier

I lange netter.

Skyene sprer seg som stråler i mørket,

Og gresset blir vått

På kobbeskjæret.

Her sitter en dikter og grunner på Gud,

Og dikter en strofe til kirkefesten

I Dale i Sunnfjord, 2.dag jul.

GAMMEL

Fjellene blir gamle, og trær

Roper med sprikende hender.

Mennesker dør unge.

De teller år, som en som reiser bort.

Og tilbake står de gamle

Omtullet av ensomhet.

Huset holdes varmt, som et hjerte

Som holder liv i hele verden.

Og tiden leger mange sår,

Men alderdommen blir igjen

Som årringer i stammen.

Den gamle tenker sitt,

Og ser barnets øyner i lys av å eldes

Som et privilegium, noe som ikke var gitt

For hundre år siden,

Med barnedødelighet og tuberkulose.

De færreste levde til de var femti.

*40 

KLAMRE SEG FAST

Jeg klamrer meg til huset,

Sengen, og stolen.

Jeg klamrer meg fast til broen

Som bølger av følelser.

Jeg klamrer meg til ordet

Som brøt stillheten

Og bølger i mitt hjerte.

Jeg klamrer meg til minner

Og ansikt med uthvilte lepper.

Jeg reiser ordet som en søyle

Og klamrer meg fast.

SANNHET

Vi lever med bruddstykker av sannhet,

Og klamrer oss til døden

Som det siste ekko.

Vi sprer stemmen i vannet som bølger

Som løvverket i skogen.

Vi spiser litt av himmelen hver dag

Og elsker å være sammen og dele vår uskyld.

Vi fjerner oss fra magnetfeltet,

Men opprettholder kontakten i brev

Som strømmer i luft, hurtigere enn lys.

Sannheten styrker oss som brød og vann

Og bærer våre drømmer til parnasset.

Vi flettes sammen uavbrutt

Omkranset av et bibliotek som lekker,

Mens våren kommer igjen.

Vi har en frukthage med nakne kropper

Før kjærligheten omkranser trærne med klarsyn,

Så hele verden kan se livet i blomst,

Og lenker blir brutt i forvandlingen

Av engstelige, kjære venner.

*41 

UNDRING

Jeg er en kostelig gave,

En livlig og aktiv stjerne, en krystall

Med betydelige evner.

Jeg er et øyeblikk av tiden,

En liten verden i verden som blunker

Som en sol i galaksen.

Jeg er iherdig, og vil høyt,

Og klatrer til grensen er nådd.

Jeg er en kostelig perle, et barn

Som er elsket for den jeg er.

Jeg undrer meg over evigheten og sannheten.

Jeg undrer meg hva lykke er.

Jeg ønsker å smake på saften av treet,

Og våkner med frukt på bordet.

Jeg har øyne og ører, og strekker min hals

Etter visdom og lys av stjerner.

Mine lepper skjelver i møte med ordet

Som fanger meg, og gjør meg til en tjener.

Jeg ønsket lykke, og fikk se en knudrete vei.

Jeg strekte meg etter sannhet

Og ble møtt av en bølge fra havet.

Jeg var en dråpe, og ble til en elv.

Jeg var et frø som vokste til en hel skog,

Hvor fuglene kan bygge reir.

Jeg undrer meg over alle trapper i livet.

Jeg undrer meg over å møtes igjen,

Og kjenne varmen fra min elskede.

Jeg er alene, og bekjenner troskap

Mens tårene renner av glede og lykke

Over den første morgen i grenselandet,

Der himmelen er åpen, med engler i sky.

Og alle mine hjerteblomster svaier i vinden

Som et eventyr. - Velkommen hjem.

*42

HØRER SAMMEN

Alt i skaperverket hører sammen,

Som mann og kvinne.

Alt er en smeltedigel, en vev

Som strekker over historiens løp.

Skaperen og det skapte spiller i et drama

Som opphører først ved tidens slutt.

En kan forstå ordet av å høre sammen

Med det skapte, som munn og lepper.

All ånde gir oss bevegelige tanker

Som rekker ut, som en stor karusell,

Som en regnbue som favner alt og alle.

Vi hører sammen for å tjene.

Og her er vendepunktet, og forvandlingen.

Vi får et forhold til vårt indre, til sjelen,

Som er vårt øye i verden, vår eksistens

I evigheten, som gir uttrykk for vår forening.

Vi lærer å elske ham.

Og det knyttes kjærlighetsbånd

Som strekker seg over hele verden.

Sammen er vi virksomme,

Og skal utvinne meningen med livet

Som et høydepunkt,

Til en virkelighetsopplevelse: Å se Gud.

SPRÅK

Hvem fornekter språket?

Hvem får den stumme til å snakke?

Hvem griper krokusen etter håret?

Hvem er den levende, som gir styrke?

Hvem er ordet, som forvandler hjertene

Og slipper fanger fri?

Språk er en åpenbaring, en flom av lys

Som gir mening, som kommuniserer.

Språk er en gave til slekten

Som trenger trøst og oppmuntring.

Språk er en åpen dør til stjerner.

*43

LYSET

Men lyset henger i en tråd,

Og noen roper fra begge sider.

Lyset er i boken, som i en vev,

Som søkker dypt i mitt indre.

Lyset skremmer ingen,

Men oppsøker oss som lever

Og legger sitt teppe på veien

Så vi kan gå fra dag til dag

Som en konge.

Om vi venter på lyset,

Vil vi aldri bli skuffet.

Lyset kommer til sin tid

Med et stadig breiere vindu

Som lyser inn i landskapet

Og byen, der vi bor.

SNØ

Siden snøen smelter,

Er det ikke så mye å dvele ved.

En skulle heller se på vannet

Som fosser ned fra fjellene

Og strømmer i elver.

Snø er i forvandlingens tegn

Og møter sitt motstykke i havet,

Som bølger i vinternatten

Og speiler stjerner.

Snø er en tilstand, en tilværelse,

En måte å presentere

Stjerner i miniatyr i iskald luft.

Siden snø forsvinner som dugg for solen,

Holder jeg alle muligheter åpne

For å danne et kraftverk med snø

Som energikilde,

Som redning i vinterkulden.

*44 

STILLE

Det er aldri for sent å stille stormen,

Komme med et mektig ord,

Brette ut drømmene sine

Eller stå på scenen med et syn

Fra en annen virkelighet.

Hør, sier stemmen.

Og vi må høre ordet som kommer,

Og dele det med hverandre,

Så hele menigheten kan bli oppbygget

Av dette ene ordet.

Ordet er som en frukt som blir moden

Og kommer inn i atmosfæren,

Og sprer lys og varme,

Som et lite barn som er elsket.

Det fungerer som et speil,

Og gir seg selv i smil og ord

Som en offergave.

Stille kan vi møte oss selv, og fylle karene

Med levende vann, så kraften

Vekker oss fra de døde, så vi kan se

Inn i det skjønne Jerusalem

Som er pyntet til bryllup.

TEGN

Hvem har fått et tegn, et lys, et ord, et syn?

Hvem har fått et glimt av det evige:

Som godhet og kjærlighet, og stråleglans?

Hvem har fått visdom til å tyde

Og gi lærdom av det hellige

Som renner ut av oasen?

Hvem ser tegn i tiden?

Og hvem kan stille stormen, som snart kommer?

Hvem er den første og siste, den levende,

Som gjør støv til levende steiner?

Hvem går på vannet, og helbreder syke?

Hvem løser lenker, og setter fanger fri?

Hvem er ordet og lyset, og navnet over alle navn?