ET TYDELIG LANDSKAP Poesi 2011/4 – Kp1 *Sigve Lauvaas

Kittelsen-ill.

ET TYDELIG LANDSKAP

POESI

2011/4

Sigve Lauvaas

  

NOBEL FORLAG

TYDELIG

Å være tydelig er et språk.

Tydeligere enn det vi er,

Kan ingen være.

Tydelig i gatebilde, i sporet,

Blant venner og kjente.

Tydelig i familie og naboskap.

Tydelig i livet.

Vi vet hva vi står for.

Våre meninger er som ordet.

Alt er oversiktelig,

Som på rullebanen.

LANDSKAP

Mitt indre landskap

Er åpenbart i mine gjerninger.

Min figur er tydelig i solen.

Kanskje er jeg tydeligere enn før

Når jeg strekker mine armer.

Jeg har behov å vise mitt ansikt.

Landskapet er tydelig når solen skinner,

Og ligger i dvale når solen tar kåpen på.

Mitt landskap er også ditt landskap

På veien til verdens ende.

Vi ser og hører fuglene,

Og kjenner at vi lever.

Når det tydelige blir utydelig,

Har vi grå stær, eller andre problemer,

Og vi trenger briller

Og en hånd å holde i.

GLEDE

Når solen kommer tilbake,

Er det tid for glede.

Nå blir alt så tydelig.

Fjellet, fjorden og skogen lyser

Og forteller

At snart er det vår.

Mørketiden er slutt i landet,

I dalen, der vi bor.

Naboen går tur, sauene får lufte seg,

Og byfolk sprader i parken

Som gamle menn med frakk.

Det er tid å snakke om været

Som aldri svikter.

LYS

I mørket

Leter vi etter lys.

I lyset ser vi svaberget

Og landskapet som strekker seg

Så langt øyet kan se.

Landskapet er uendelig,

Som havet, som himmelbuen.

Vi kan ikke tenke oss noe større

Enn dette landskapet

Med lys og liv.

Her bor vi, på toppen av verden,

Og speiler oss i de andre

Som beveger seg til og fra

En møteplass.

Sånn er livet. Her bor vi,

Og løfter ansiktet mot solen.

Vi vil alltid ha mer av alt

Som gleder vårt hjerte.

SKJØNNHETEN

Skjønnheten i et landskap

Taler til vårt indre.

Med øyner og nerver ser vi

Drakten, som lyser i brunt og grønt.

Hver prikk i landskapet

Har form og farge.

Landskapet speiler himmelen,

Og stråler som et gjenskinn

Til vårt indre.

Skjønnheten taler sitt språk

Til en urolig verden.

Menneskene må stanse opp og se

Det tydelige landskapet,

Som toner kjærlighet og poesi.

FARGENE

Det er fargene som skaper folk,

Som skaper våre liv.

Det er skjønnheten i verden

Som får oss til å se

Oss selv i de andre sitt bilde.

Fargene har et eget språk, en musikk

Som er over og under alt,

Og fremtoner i lyset

Som skjønnhetens høysang.

Vi må prøve å gripe fargene,

Velge de rette, og flette de sammen

Til en vev for vårt indre.

Vi trenger fargene for å overleve.

De skaper noe vakkert i alt liv

Under himmelbuen.