ET TYDELIG LANDSKAP Poesi 2011/4 – Kp9 *Sigve Lauvaas

G.Øyamo-ill.

KJÆRLIGHET

Jeg tørster etter kjærlighet,

Og holder regnskap med venner.

Jeg ser alle mulighetene

Og bøyer meg i støvet for naturen –

Som lar meg få reise.

Minutt for minutt oppdager jeg nytt land,

Og ser intime scener i speilet

Som tenner mine frosne ankler

Til en viss balanse.

Jeg tviholder på ordet, og kjærligheten

Som overgår alt. Det er som et garn

I det himmelske månelyset.

Og jeg bøyer meg i ensomhet.

Jeg tørster og faller i månenatten, i speilbilde

Som våker over alle og favner

Hver dråpe på jorden.

Landskapet er vårt hjem.

VÅRLILJER

Her er vi nå, i hagen.

Vi er enkle, nakne og ærlige.

Vi er som stjerner i natten

Og møter hverandre med kyss.

Så enkel er kjærligheten,

Og ordene adlyder oss ærbødig.

Jeg ser vannliljer, og prøver å fange

De hellige blomster.

I denne dammen vasser vi

Og kjenner lukt av flammende bål.

Vi ser liljer over alt, som stjerner

En deilig vårnatt i paradishagen.

TA GREP

Jeg griper etter greinene,

Griper etter skyene og stjernene,

Og menneskene.

Jeg griper etter ord og lys som varer.

Jeg greier meg ikke uten de andre,

Og rusler rundt i byen

For å møte noen jeg kanskje kjenner.

Jeg er gammel, og lever av brød og vann.

Jeg griper fattige og syke,

Og løfter dem litt med varme ord.

Disse omstreiferne må ta grep om livet,

Så ingen knekker ryggen og alt blir svart.

UNDRING

Jeg undrer meg over livet,

Og sitter ofte i vinduet og ser på fuglene.

De reiser – og kommer igjen som sol og måne.

De er trofaste imot oss.

Jeg mater gjerne fuglene med noen frø

Eller brødskalker.

Spesielt når vinteren er kald, tenker jeg på fuglene

Som holder ut år etter år.

De sitter i greinene og nikker til hverandre,

Og fanger våre ansikter.

De ser etter noen å synge til, danse til.

De er tiltrukket av mennesker.

Det undrer meg at de kommer til oss,

Som ofte glemmer å gi av vår overflod.

Vi tenker mest på oss selv, og bygger store hus

Og lever med kunstige lønninger.

Jeg er forundret over menneskene og tiden.

Vi selger oss selv, og dør med klærne på.

RYTMEN

Rytmen i kroppen, rytmen i livet,

Rytmen i alt som lever.

Kjenn rytmen i landskapet, rytmen

I vinden, i bølgene.

Kjenn rytmen i været som driver

Over høye fjell, over hav og land.

Spill rytmen du kjenner.

Da lever du ekte og ærlig, og føler

Med dine søsken på veien.

Rytmen er selve urkraften, lyset

Som favner oss hver dag, bildene

Som vekker oss og kimer en ny tid.

VI BØYER OSS

Vi bøyer oss under himmelbuen,

Under nattens skjold.

Vi bøyer oss for lyset som kommer

Og trekker seg tilbake – som fuglene,

Som snø om våren.

Jeg bøyer min elskede i vinden

Som trær i storm, som strå ved havet

Når bølgene ruller, -

Og vi er bare sytten år.

Vi bøyer oss i mørket, og legger barnet

Med bankende hjerte

Og en glødende fremtid.

Vi bøyer oss for lyset som kommer

Med tøfler på.

Vi bøyer oss for ånden i ordet, for visdommen

I livet – som overgår vår forstand.

Jeg bøyer meg for dagens mylder,

Og finner meg et ensomt sted

Hvor jeg kan hvile ut.

JEG OPPLEVER

Jeg opplever sommeren i byen

Med grønnsaker og bær,

Flotte folk, og fattige damer

Med hatt og handlekurv.

Jeg opplever vandringen gjennom byen

Med trange gater, og et yrende liv

Som smeltet sammen i sol og luft

Til et bilde av New York.

Jeg opplever skredderens døtre,

Som går pent kledd på kaien,

Der båtene går i land

Og noen reiser med tungt hjerte.

Jeg opplever en ny dag på andre siden,

Der byene vokser som trær,

Mens noen går søvdrukne og leter

Etter skatter på bossplassen.

SOMMEREN

Sommeren var fredfull og varm,

Kornhøsten var god.

Jeg stuper alltid i sommeren,

Uten sko.

Jeg bader i finværets deilige luft

Og finner min plass.

Jeg elsker å svømme i sommersol,

Og griper tiden.

Det gjelder å leve i sommeren nå,

Mens hagen blomstrer

Og menneskene favner hverandre

Som søsken på jord.

Monet-ill.