ET TYDELIG LANDSKAP Poesi 2011/4 – Kp10 *Sigve Lauvaas

R.Larssen-ill.

REISEN

Bærer du arr etter reisen,

Er du fanget av ord eller ting

Som roper i sjelen?

Bærer du lyset i ditt hjerte,

Vil du lett forstå visdommen

Fra de helliges munn.

Reisen har mange spor,

Og det er lett å gå seg vill,

Men varder finnes for alle.

Det gjelder å se og lytte

Til vinden som blåser i dag.

Det gjelder å fange bølger av kjærlighet

Så lenge vi lever.

KVELD

Når kvelden griper oss,

Må vi være sterke som fjell.

La oss stå imot kveldens mørke natt,

Så finner vi lyset.

Kvelden skrår over tunet

Som en gammel katt.

Den holder stø kurs – som alltid,

Og spiller i stjerner.

Kvelden griper om seg i verden

Og fører oss gjennom mørke til lys.

Bak alle forheng og hinder er stillheten

Som en levende bok.

  

SKRIVE

Når alt er skrevet, er ingenting mer å skrive.

Jorden er utmagret, menneskene

Går rundt som fattige, ensomme sjeler,

Uten mor og far.

Jeg skriver i tidens boble, i rommet mitt.

I denne verden lyser bilder og ord

Sterkere for hver dag.

Jeg skriver, og forteller om de tunghørte og blinde,

Som verken ser eller hører bulderet

Fra de store kranbilene som løfter jorden

Til et høyere nivå.

EN JENTE

En vakker jente

Er som en lilje på stien,

En diamant i fjellet, et alterlys

Som nynner om nærhet og varme

I naturens paradis.

Som vårblomsten blir vekket,

Vekkes mitt hjerte av vakre jenter

Som synger med nebbet sitt

Som små fugler i vinduskarmen,

Om en ny vår i verden.

UTEN BILDE

Uten bilde av hvem vi er,

Kan vi ikke finne veien.

Uten noen som roper, kan vi ikke høre.

Uten sol, kommer ikke regnet.

Vi trenger å leve, for å se utsiden.

Vår egen verden er lukket, uten lyspunkt,

Vinduer og dører.

Vi trenger et speilbilde for å leve.

 NATT

Natten beleirer oss.

Vi er små barn, og kjenner oss truet

Av en stadig mer truende verden.

Vårt hjerte går i utakt,

Og vi trenger lege for å se klart.

Natten demper vår stemme.

Vi kan ikke snakke høyt om alt.

Natten banker på, fører ordet,

Bøyer oss mot tv og aviser

Til vi sovner, utmattet.

Vi kan ikke puste fritt lenger.

Natten presser oss til taushet. Vi slokner

Som lampen i taket, vi blir utbrent

Som gamle stearinlys.

Natten trenger oss ikke,

Men vi er i støpeskjeen - og formes.

Vi er lydige, inntil døden

Og en åpen grav.

OVER FJELLET

Stien over fjellet, over jorden.

Hele livet er en reise, en vandring

I det uendelige rommet.

Vi møter venner og fiender.

Slekten driver oss frem til fjellet,

Og peker på verdens ende.

Over de blå fjell går stien.

Og tusen spor går samme veien

I dager og netter, i lys og tåke.

Livet former barnet til å klare alt

Som er fordret fra begynnelsen.

En ny tid favner oss bak alle fjell.

Werenskjold-ill.