KILDEN TIL ORDET OG LYSET (1/11) Del-2 * Poesi av Sigve Lauvaas

Side 11-20

NAVNET DITT

Himmelske far, navnet ditt tør jeg ikke nevne.

Jeg er kommet til broen

Som skiller folkene, og ser ferjemannen

Løfte årene opp av vannet.

Jeg roper med kvalt stemme

At jeg vil være med

Der lysene aldri slokner.

Jeg gir deg mitt navn i dine hender,

Og mine lepper får en ny stemme.

Mitt hjerte flyter over av honning og melk.

Jeg er forvandlet som en sitrusfrukt.

Jeg roper i mitt indre, og skjelver

Når jeg hører ekko av kirkeklokker

Danse i mine årer.

Himmelske far, som gav meg ordet, og tiden

Som svever over jorden som et segl.

Velsign mine kjære med nåde og kraft,

Og favn min elskede med kjærlighet som aldri dør,

Og gi meg brød til et nytt liv.

GÅR

Jeg spaserer i ditt hus.

Jeg ser på solen, og sier takk.

Jeg går hjem til de lyse netter

Og gråter i en forbrent by.

Jeg går til mitt barn

Som forbereder mitt komme

Med blomster på bordet

Og nysteikt brød.

Jeg går mens det regner,

Og barna springer som et lokomotiv

Mot første holdeplass.

Det tuter i byen og på havna.

Jeg går til mitt hus,

Og hører en kvalt stemme:

Ditt hus er mitt hus.

*12

GREINER

Vi vokser som greiner

Inn i et tre.

Våre hender er myke som lauv.

Vi skriver med livet

Side for side

Til vi gjenkjenner vårt eget språk

I en mørk tunnel.

Hvem kommer i lysningen?

Et mykt landskap møter oss

Med fargeklatter

Flettet sammen med vår egen hud.

Vi er i slekt med hverandre,

Og vokser sammen om kapp

Med bølgene fra dypet.

Vi er greiner i en ny vår,

Og undres over våre egne hender

Som strekker seg mot stjerner

Uten å vite avstand,

Uten å kjenne Gud.

MUSIKK

La musikken danse, sier Grieg.

La oss lytte til strengene i naturen

Som fosser frem som et uvær,

Som en solstråle i horisonten.

La ikke lyktestolpene bli dekket til,

Men let etter stjerner,

Og lytt etter vingeslag i natten.

Her er uling over alt.

La oss feire hvert evig sekund, sier Bull,

Og flytter strengene til en sildrende bekk,

Til en aftensol, eller tordenskyer.

Det banker i regn, et flyktig regn.

Og vi går på poter,

Og vi flykter inn i fjellet,

Som en billedkunstner i sitt eget bilde.

*13

TID

Tiden gror langsomt sammen til et teppe,

Til en strimmel, en sti.

Og her raller vi fremover, som på skinner.

Vi puster liv i røttene

Og kjenner at stengelen vokser.

Snart er vi ved målet, og har tiden i hendene

Som et barn som ennå ikke er født.

Vi er grønne planter som seiler i vinden

Med klærne på, med lys

Som åpner våre ansikter som speil

I vannflaten.

Tiden tar oss inn til seg, og smelter i vårt lys.

Vi ser at vi hører til som mor og barn,

Som hønen og egget.

Vi er ordene som seiler for åpen sjø

Med tusen engler og fyrtårn

Til vi har funnet den dyre skatten.

TRÆR

Trærne åpner seg,

Og vi kan gå inn i skogen.

Vi kan gå inn i oss selv

Og finne refrenget til diktet

Om å elske.

Vi kan overleve med trær

Som nabo og venn,

Som et dansende språk

Som synger i våre hjerter.

Og trærne åpner for drømmer.

Se, Majesteten reiser seg

Og smiler i grønt

Og vugger som en fredsfugl.

Trærne åpner for stillhet

Og hjertevarme.

Og bak våre øyelokk er trærne

Et levende symbol                                 

Om å elske.

*14

TAKK

Dagen sier takk,

Natten sier takk,

Og tiden sier takk, takk.

Hvorfor kan da ikke vi takke?

Takk for alt.

Vi forstår det ikke.

Vi forstår bare litt,

Men vi kan takke i all vår uvitenhet,

Takke for livet.

Takk for den vi er,

Med de mulighetene vi har fått.

Takk for stort, takk for smått.

Takk for ordet som gav oss gnisten,

Som tente bålet.

Takk for lyset,

Og nattens søvn.

Takk for fødsel,

Og takk for målet.

Vi takker for brødet og vannet,

Og veien til Paradis.

OPPLØST

Hvem oppløser jorden,

Når høsten giver i greinene,

Når snøen dekker alle sår?

Hvem oppløser mitt legeme

I tusen faktorer, i mosaikk,

Til et nytt bilde, en ny vår?

Oppløst er natten og dagen

I fortvilelse,

Og tårene renner i elven

Til et brunt skum.

Oppløst i vann for å bli forvandlet

Til en høyere atmosfære,

Oppløst for å se manna

Som mettet Israel i ørkenen,

Oppløst til en ny virkelighet

På andre siden av muren.

*15

VINGER

Hvor mange vinger må et menneske ha

For å fly over fjellene,

For å hvile i luften som et frø med flytevest og fallskjerm?

Tankene svever med vinger

Som spenner seg over hele verden, fra pol til pol,

Fra fjell til fjell, til en luftåker med korn.

Med vinger vil jeg dele mitt brød, og plante ord i hvert hjerte

Som tar imot, som velger å være et åpent hus,

En landingsplass for engler.

DØD

Hemmelig dør ingen.

Hemmelig visner ingen nellik

Og det er ikke hemmelig at vi tar til oss vann og brød.

Det er en Guds gave til menneskene.

Døden kommer i hendene mine,

Og fester seg i avgrunnen,

Og river meg ned, river meg ned i dypet.

Død, hvor er din bolig, hvor er dine hemmelige rom?

Jeg svever i luften, svever i en tynn tråd

Som strekker seg fra livet til døden.

I hemmelighet snakker vi med hverandre.

Men alt er åpenbart for engler.

Vi kan ikke gjemme oss under solen.

Hjertet mitt seiler imot det evige håp

Der livet har beseiret dødens makt,

Og vi kan springe ut

Som blomster og lauv om våren

Til lovsang og fest.

*16 

REIST

Min bror har reist til Amerika,

Til et rosenbed.

Og ingen går blinde til en ny verden.

De som kommer fylles av betingelser

Og en ny virkelighet.

Min bror fylles med bilder, og et nytt språk

Fester seg i ryggmargen.

Han reiser over fjell og vide sletter.

Å reise er blitt en livsstil.

Min bror jager som en due,

og fylles med drivstoff til en ny sommer,

og vandrer over The golden bridge.

Min bror reiser til Statene, og møter sine landsmenn

På prærien i Midt Vesten, der solen aldri slokner,

Der menneskene finner hverandre

Og bygger nye hjem.

Min bror planter en rosehage, og en frukthage

Med bær fra det eksotiske landet.

Og bærene fylles med blekk

Som blir sporet inn i huden, i livet.

Min bror fylles av håp til en rose

Som har flyktet fra Brasil, til en ny verden,

Og hjertene smelter sammen til et nytt landskap

Med blomsterfrø som reiser med vinden

Over alle fjell.

BARNET

Vi gir vår trøst, vi trøster den blinde og syke,

Vi gir kraft til den svake,

Og roper navnet, og tilber navnet,

Opphøyer navnet til det lyser for barnet,

Og livet fosser og bruser.

Hvordan det går videre?

Jeg leter i papirene, og får bekreftet

At barnet lever med et nytt hjerte.

Barnet løftes som blomsten mot himmelen.

*17 

BLIND

Jeg er blind, jeg er fattig, jeg skriver dikt

Ved siden av de forbipasserende,

Og leter etter ord på veien.

Jeg leter i mørket etter korn

Til å dele med fuglene.

Jeg leter i blinde etter noen å følge hjem.

Jeg er blind, men har nye lepper.

Jeg kan se lyset i en annen virkelighet.

I meg selv er jeg en lykt og et speil.

TAKK

Takk for alle spørsmål med torner.

Jeg kan ikke plukke dem alle

I en regnfattig vår.

Takk for spørsmål om reisen, og tiden

Som følger oss hvorfra og hvorhen,

Over og under jorden.

Takk for lyset ved graven og røyken i pipen,

Og bildeveven med engler

Som stryker meg over håret.

Takk til alle som går i motbakke, men som ikke gir opp.

For der finnes et håp, der finnes en lysning i skogen

Hvor solen kommer frem.

Takk for kjærligheten som utøses til alle sprukne kar.

Takk for øynene dine som ser, og munnen din

Som taler til mitt hjerte.

Takk. Jeg kommer snart. Jeg kommer med spørsmålene

Om kraften som reiser opp den svake,

Som gjør alle ting nye.

Takk for ordet som lyser, og navnet som helbreder,

Og dine hender som favner alle mennesker uten grenser,

Og skaper alt nytt.

*18 

LUFT

Luften er tråkket på.

Støvet svever i luften som aske

Og legger seg på mitt hode.

Hvem kan ta luften med seg dit en går?

Hvem er herre over levende og døde?

Hvem kjenner taket

Som stjernen er festet til?

Hvem kan reisekarusell i rommet

Uten å se en luftspeiling?

Hvem kan plukke aks fra luftåkeren

Uten å bli berørt av krefter

Utenom en selv?

Hvem står bak alt, og holder vingene flytende

Som et seilbrett i rommet?

Hvem hviler i mine hender når jeg våkner

Og kjenner pusten av min ånde?

Hvem er min venn?

Luften svever med vinden, og tråkkes på,

Likevel er den i mitt hjerte

Som det dyreste gull.

VÅKNE

Det er vanskelig å våkne med drømmer

Som er synlige, nære,

Som virkelige øyelokk, som pust

Av en kjær venn.

Det er vanskelig å våkne når byen brenner,

Og alle gatene er sperret av,

Og døden stinker i røyk.

Det er vanskelig å være menneske

Når en må vente i uvisse om vår elskede,

Og kjenne smerten til barnet.

Å våkne med en fredsfugl i rommet,

Hjelper en til å puste og favne drømmen

Om å møte kjærligheten igjen

Med et brennende hjerte.

*19

TÅKEN

Tåken henger tett over Europa.

En tåkesky dekker min vei

Og gjør meg blind.

Jeg ser bare tåke,

Og det skaper ingen tillit.

Ingen kan leve et tåkefullt liv,

Bevoktet av ravner.

Jeg er et menneske som vandrer

Med kofferten i ene hånden

Og døren i den andre.

Tåken skaper kirkegårder,

Og sluker mine blomster i graven.

Jeg vinker og sier farvel,

Men det nytter ikke.

Tåken tar alt til sin tid.

FLYR

Fiskene flyr.

De døde står opp av vannet.

Og det regner fortsatt.

Regnet stryker hustakene

Og får oss til å fly.

Regnet slipper oss ikke et øyeblikk,

Men stormer ned

Og vasker hustakene.

Min evige bolig flyr,

Og jeg møter de avdøde med tårer

Som hellige engler.

De synger i sky.

Barna flyr som bier

Og samler nektar til honningkaken,

De flyr med sommerfuglvinger,

Og samler blomster til festen,

Og drikker saft av trærne.

Jeg flyr tusen år i tid.

Og endeløse landskap møter meg,

Hvor jeg kan leke gjemsel.

Jeg flyr i en strøm av glede til en ny planet.

*20

KRAFT

Kraftfull suppe,

Kraftfulle ord,

Kraftfulle mennesker.

Kraft i hvert fjell, og kraft hver skog.

Vi vandrer i kraft gjennom lange tider.

Kraften øker i oppstandelsen.

Kraften faller over oss

Som en styrke, som et skjold.

Og vi er ganske stille,

Og kjenner det evige bor i oss.

Kraften smelter hat til det reneste vann

Som drypper i regn

Og skaper vokster og glede.

Og kornet setter frø i hundre fold

Ti verden er blitt ny igjen.

FRED

Vi leter etter fred, og søker

Våre elskede med gode gaver.

Vi leter i troskap til ordet,

Og våkner gjennomvåte

Etter en lang natt.

Vi speiler skygger etter spor,

Etter tegn som kan gi håp.

Vi leter i ansikter etter den rette,

Vi leter etter visdom og fred

Og kraft til å løfte verden.

Vi trenger en jord som gjemmer det onde,

Og gir kjærlighet tilbake.

Freden roper i fjellene,

Men vi ser den ikke.

Freden roper i våre hjerter,

Men vi hører ikke stemmen,

For vi er så vandt til larmen.

Freden er i våre hender, og i vårt indre,

Men vi tar ikke imot,

For vi kjenner ikke vår elskede

Som har vært så lenge borte.