KILDEN TIL ORDET OG LYSET (1/11) Del-1 Poesi av Sigve Lauvaas

Munch-ill

Side 2-10

TANKER

Viss mine tanker ble til en stemme

Som fylte rommet med lys,

Skulle ordene ha kongemakt.

Viss jeg var et øye som gav syner gjennom livet,

Ville klokkene kimt en ny vår,

Og graver ville åpnet seg.

Om en tanke var nok til å brenne jorden,

Hadde vi ikke mer igjen å sloss for,

Bare et langvarig mørke.

Ringer av gull kranser himmelen,

Og porten er åpen for alle.

Jeg tørster etter en evig honningkrukke.

NATT

Natten kommer til meg som et øye,

Og smiler med bilder som renner i lyset

Inn til mitt indre rom.

Natten er en sang som pryder søvnen

Med en maske av øyenlokk,

Mens jeg glir ut av dagen.

Jeg våkner med et ord i munnen,

Ferdig til å slynge blomster ut vinduet.

Jeg skriver min siste salme.

ORD

Ord er liv i rommet, som lauv i bjørkeskogen,

Som lys i vårt hjerte.

En fødsel av gull som blinker

Og forteller hvem vi er.

Ord er pust fra det fjerne, som møter oss

Som en mor eller far, og favner oss

Med evig kjærlighet

Til vi er forvandlet med nye krefter.

*3

TIDEN

Tiden trekker sine årer inn.

Alt som berører meg er ensomhet.

Havet vekker meg med et pust.

Jeg er høyt oppe i det blå.

En ørken fyller hele verden på en dag.

Jeg svever som en fugl,

Og kjenner ingen grenser.

Tiden trekker opp sitt skjørt

Og viser alt som metter sjelens øye.

Jeg er en gyllen ring i blått på åpent hav,

Og du er tidens lov til vi er hjemme,

Som perle i en regndråpe,

Et frø i Edens hage.

ORD

Mine bokstaver er fanget på høylys dag.

Jeg klamrer meg til en stamme

Og holder hjulene i gang.

Jeg reiser i tid til et annet hav

Der ordene dubber i vannet.

Jeg skummer fløten, og meisler dikt.

Jeg har et til alle jeg kjenner.

Lyset har seiret, og jeg er barn

Som leker med ord i vannet.

Bokstavene triller som kuler, og flyr.

De svever som frø med vinden.

Jeg trykker mitt navn i det himmelblå

Og ser tusen stjerner i vannet.

Hvor kommer alt fra, og hvor reiser min elv.

Tiden har mange lykter.

Jeg ser en avgrunn, og lys igjen.

Bak muren er alle venner.

Ordene synger i hjerte og sinn,

Og gjennomlyser verdens mørke hav.

Ordene er frukten til visdom og kraft

Som bobler fra det hemmelige rommet.

*4

KILDEN

En kilde stikker seg frem

Bak gardinet, under jorden.

Den stikker seg frem til lyset,

Og har lyset i seg.

En kilde våkner til liv, er levende,

Varm og god, som en hellig pust,

En guddommelig hånd.

Og kraften virker i hånden

Som tar i oss, og beveger oss

Til å se klart mot målet.

Kilden er ren som lyset,

Og renser alt på sin vei.

Kildens vann er en gave til alle

Som tar imot med et åpent hjerte.

Og kilden tar plass i menneskebarnet,

Så det kan forkynne fred

Til årene dras inn.

Kilden lyser i våre øyner,

Og smiler som et barn, som en blomst:

Takk for livet.

SYN

Jeg elsker dine drømmer og syner,

Ditt ansikt, dine øyner og din munn.

Jeg elsker dine ord, de hørbare

Og de som blir i det stille.

Rommet er fylt av din ånde.

Kraften av ditt legeme møter meg med fryd.

Jeg bøyer meg dypt, og skjønner at du er nær.

Jeg skjønner at du skapte meg

Med knokler og ben, på underlig vis.

Nå sitter jeg med en høy krone

Og kan skue naturens lysende føtter

Bli løftet til dans.

Du er min elskede fra ungdommens blå brønn.

*5

NAVN

Jeg døper deg.

Jeg holder ditt smil i min munn,

Og dine ord får kraft

Til å bære hele verden.

Jeg bøyer meg for ditt navn,

Og møter dine ord ved graven,

Og hører fottrinn som nærmer seg.

Jeg er ydmyk av hjertet,

Og bryter nødig stillheten.

Jeg favner de sprukne kar,

Og reiser den svake.

Som en brukket stilk skal jeg reise meg

Og se underfulle syner.

Ditt navn vil være mitt brød

Gjennom lange tider.

Jeg døper deg,

Og holder deg opp mot lyset,

Så ditt navn kan bli opphøyet over alle navn

Født under solen.

DU

Du er min tjener,

Og jeg er glad for å se deg.

Vismannen sa at du ville føre slekten frem

Til grensen som skiller oss.

Du gir oss nye krefter

Så vi ikke er avmektige ved målet.

I dine vinger skal jeg fly.

Min tjener flyr over grensen med sjelen

Som måler universet med lys,

Og en uendelig kappe med blomster

Som er trukket over oss i teltleiren,

Der vi venter på svar.

Du er min tjener, og tjener oss som en engel,

Til vi går over grensen til det lovede land.

Du er ordet fra evighet.

*6

FORVANDLING

Du er ikke begynnelsen til forvandlingen,

Du er forvandlingens krukke

Som drypper ned i mitt indre

Og gjør meg rik som et fjell av gull.

Du er lik et tre som vokser hver dag,

Og favner jorden med røtter og greiner

Som en mor favner sine barn.

Du gir av ditt eget fra begynnelsen,

Så jeg føler nærhet under åpen himmel

Til jeg blir ett med lyset,

Og kjenner kraften som forvandler

Og bærer oss over stjerner

Inn i det nye huset

Med veranda til evigheten.

ORDENE HENNES

Ordene kom inn i rommet, og fylte rommet

Som et lys, som en varmebølge,

Og gav oss noe å kjenne på.

Jeg føler ordene hennes som elsket drops,

Som utsøkte konvaller.

Hun snakket til meg, til hjertet,

Så jeg ble rørt og glad.

Jeg ser ordene hennes som perler i hånden,

Som en skatt jeg aldri kan unnvære.

Og jeg er skyldig til å elske ordene

Som hun gav i verdighet.

Ordene flommer over min panne, og renner i mine årer.

Håret stryker mot mitt bryst, og jeg er ganske alene.

Og jeg elsker henne som en engel elsker sitt barn.

Og ordene gir meg kraft, så jeg kan leve.

Tilgivelsens skål er tømt.

Ordene hennes er gullkorn i min åker.

Hun snakker til meg, og jeg favner henne

På min evige vandring i syner,

Og jeg kysser hennes strålende øyner dag og natt.

*7

FIOLENE BLOMSTRER

Jeg ser fiolene, men kan ikke nå dem.

Jeg ser et hav av blomster

Visner hen, og dør.

Jeg ser gaset visner under mine føtter.

Jeg føler avmakt, og fryser

Mens fiolene reiser med vinden

Bak alle fjell.

Fiolene blomstrer i dalen,

Og på fjellet er himmelen blå.

Jeg strekker meg etter en stjerne

Og fornemmer åndedrag av noe hellig

Bak alle fjell.

Jeg ser fiolene blomster i drømmer,

Og folder mine hender:

Tilgi at jeg ser dine blomster synge.

Jeg er bundet i sorg,

Men når fiolene blomstrer hører jeg din stemme,

Og jeg gråter av glede

Bak alle fjell.

BOKSTAVENE

Bokstavene faller til jorden,

Og jeg plukker et knippe

Til min beste venn.

Av nåde, Herre, gir jeg bokstavene tilbake

I stillhet og omsorg.

I et pulserende liv

Kan jeg forme bokstaver til ord

Som speiler mitt hjerte.

Bokstavene åpner mine øyner

For detaljene i helheten.

Men bare ordene gir kraft

Til å sprenge grenser.

Følsomme ord vekker meg til ettertanke,

Og språket får glød og liv

Som en befolket by.

*8

DRØMMER

I mine drømmer flyr jeg ofte.

Med små bevegelser er jeg i luften,

Som fisken i vannet.

Og hele tiden flyter jeg etter et mål,

Å nå henne igjen i strømmen av liljer.

Vi tiltrekkes av hverandre på veien,

Og flyr sammen kinn mot kinn.

Vi flyr som stjerner

Med små berøringer som stadfester begynnelsen

Til en evig livsstil.

Jeg lover henne et hus med vinduer,

Og en hage med frukt, og blomster.

Og en dyp hemmelighet

Blir åpenbart på avstand:

Et kjede med kjærlighetsord

Flettet av engler.

DIKT

Jeg har lest dine dikt,

Og blir ikke lei av å lese

Mellom linjene, mellom ordene,

Som er som små furer i berget.

Jeg leser så øynene blir ømme

Av levende vann som renner ut av sprekkene.

Jeg leser korsets tegn i måne og sol,

Og beveger meg til ditt indre,

Hvor jeg ser en dronning

Med gull i håret.

Det sorte gull har bergtatt meg.

Og jeg kryper levende imot deg som en løgner,

Og ber om nåde.

Og jeg leser videre til navnet drukner

I mine drømmer som flyr og flyr.

Du er et utvalgt dikt blant tusen,

En hellig fugl på blå himmel.

*9 

MIRAKLER

Hvert menneske under solen

Er et mirakel fra fødsel til død,

Fra den første tone til det store orkester.

Hvert menneske som kler seg i vanlige klær

Er et mirakel på jorden.

Vi sover, og omfavner, gråter og ler.

Vi snakker til hverandre med balsam og myrra.

Miraklet er kjærtegn, og elskov,

Blandet med ensomhet og forelskelse.

Og det er nesten ikke til å tro

At vi snakker samme språk.

Hvert menneske har barndom og alderdom,

Men ikke alle oppnår livet,

På grunn av uvitenhet og hat,

Egoisme og barbarisk filosofi.

Men for den som blir omfavnet

Er livet et mirakel.

Vi er kjærlighetens utvalgte

Som roper etter våre søsken på slagmarken.

FØDT

Var det Guds fantasi at jeg ble født?

Jeg flyr som et frø i luften,

Og kan bli stamfar til en ny slekt.

Jeg ble født med kjærtegn: velkommen!

Og fikk et navn som et øyeblikk var lukket

Med syv segl, til jeg igjen var fri

Og kunne svømme ydmykt i trafikken,

Godt hjulpet av engler

Og Den hellige ånd.

Jeg ble født for å vinne verden,

Innta rommet, seile over store hav

Og bestige høye fjell.

Jeg ble født for å lære språket til de innfødte

I de levendes land.

*10

DITT ANSIKT

Jeg ser ingen, uten ditt ansikt

Dagen lang.

Og i søvne våker du over meg

Som en engel.

Ditt ansikt speiler hvite roser på min vei,

Og graven min er kledd

Av hvite roser.

Jeg ser sølv og gull på gatene,

Og en høy mur

Med bilder av ditt ansikt gjennom livet.

Du har båret meg over fjellet, til månen,

Til stjerner, og Gud.

Jeg ser deg som en stråle av diamanter.

Jeg ser ingen, uten deg,

Og du er like nær.

Dine øyner svømmer i mitt hjerte

Og i min hjerne.

Jeg tenker ditt ansikt, og drømmer din vev.

Jeg ser deg som en høysang i templet.

Ditt ansikt lyser klart som en duftende fiol.

Du er magisk, en frukt av en stjerne.

ROSENE

Rosene smaker rødt,

Men der finnes hvite roser til festen.

Sommeren smaker roser

Som en verden fylt av blekk

Som skriver brev til en døende verden.

Rosene vekker livet på nytt.

Og bålet som er sloknet får ny glød,

Og budbringeren kommer.

Rosene smaker fugl som reiser,

Og kommer inn i vårt hjerte med duft av vår,

Og lokker og ber om en dråpe vann.