SKOGEN SYNGER I MINE ÅRER (2/11) Del-3 * Poesi av Sigve Lauvaas

Side 19-27

LYS

Lyset drypper,

Lyset drypper i hendene mine.

Dag og natt drypper i lys.

Stjernene drypper på jorden

Og skaper gjenskinn

Vi våre hjerter.

Det raser lys ned i vår mørke verden

Og skjærer ringer i vannet.

Lyset blør bak huden

Og forteller om Gud.

FJELL

Natten er hard i fjellet

Som går i blått,

Mens himmelen legger sin panne mot jorden

Og kysser støvet.

Vinden i fjellet synger

Og springer hit og dit

Og skraper og uler som ulv og jerv.

VEIEN

Veien åpner seg når jeg går,

Og møteplassen er der vi møtes

Med alt vi bærer

Som et lykkelig hjul som tar oss videre.

Møteplassen utvider våre veier

Og skaper vinger for flukt

Til et stevnemøte.

Gjensyn er som en blomst i solvarmen

Som kjenner at hjertet slår,

Og livet blir fylt av glede.

Veien fører oss sammen, og åpner våre øyner

For lyset som strømmer fritt,

Som en frukt av kjærlighet

Til hverandre som elsker Gud. 

*20

MENNESKER

Roser er myke på bunnen

Og løfter seg frem i ekstase

Over lyset som drypper ned

Fra en gullkantet skål.

Roser er som mennesker

Som bærer hverandre med løfter

Om nærhet og harmoni.

Roser er dype kar

I menneskejungelen

Som byr på seg frem i lyset

Til tiden samles.

TID

Jeg må skynde meg å nå tiden,

Være til stede,

Haste videre med posten

Til alt er forbi.

Jeg ser barndommen stråle

I himmelblått,

Og englene kommer ned

Og favner livet.

Tid er varme menneskehender

I en kald hverdag

Som ruller over jorden

Som lyntog til Noas ark.

ANSIKT

Jeg trekker ansiktet tilbake

Og holder meg skjult

Til solen stiger opp bak åsen

Og samler perler i fjell og skog.

Jeg velger å være med

Når orkesteret kommer på innsiden

Og presser tonene opp i stjernetåken,

Der ansiktet lyser i morgensol.

*21 

MER AV ALT

Det skal bli mer skog,

Mer stjerner.

Det skal bli mer hav,

Og mer fisk.

Det skal bli mer av alt på jord

Før vinteren

Og gresset visner

Og menneskene dør.

Det skal bli mer ørken,

Og greinene skal bli til mat.

Det skal bli lengre veier,

Så ingen ser enden

Før sola snur

Bak alt.

VOKSE

Min fødsel vokser

Fra barndom til jord

I en bue av kobber og gull.

Jorden åpner seg

Og vokser inn i stjerneringen

Og blir til et belte av tid

Som snurrer rundt

Og samler oss ved verdens ende

Som frø uten fødsel.

LIVET

Våre liv er et gjensyn

Som brer seg som solstråler

Innover landskapet,

Til hjertene som våkner

Til en ny dag.

Livet er større enn seg selv,

Og har ingen grenser.

Det kammer fra høyden, og fra dypet,

Og bor i oss som et ufødt barn,

Som en stjerne i det aller helligste.

*22

VARME DAGER

Jeg ønsker å bli igjen i en årstid

Med varme dager og moden frukt

Som er for alle som kommer

Og tiltrekker hverandre

Og leker og ler.

Jeg ønsker meg september, i begynnelsen

Med forvandling til en livsstil

Som gir krefter og godt humør.

Jeg ønsker meg varme dager som utvides

Til natten som kommer

Med knitrende regndråper og sus.

Jeg ønsker meg et følsomt hjerte som tar imot

Varmen som en god venn

Og etterlater spor av høytid.

Jeg ønsker å bli en som kjenner smerte

Og har vært i Syden, og vet om varme dager

Som varer som et ord med kraft.

Jeg ønsker kjærligheten tilbake

Og fri luft og fantasi med musikk

Som synger mitt navn.

Jeg ønsker nærhet som et eget språk,

Som beveger oss med kraftfulle hender

Og løfter følelser og alt

Til vi flyr inn i en annen virkelighet

Og omfavner hverandre som ord

Som skaper mennesker.

FLY

Prøv å fly.

Kjenn at kroppen blir lett

Som bomull og sommerfugl og luft.

Fly høyere med hvite vinger

Som englene på hustakene.

Fly med styrke, og balanser til klassisk musikk.

Fly inn i alle rom, og skap mystikk

Og varme følelser

Som fjerner alle spor i kuldegitteret.

*23

VENNLIG HILSEN

En uforpliktende vennlighet

Kommer med ører,

Latter og smil,

Med takk, og takk,

Til lykke med dagen.

Med andre ord,

Det er rørende å lytte

Når folk snakker.

Vennlig hilsen en sjel

Som ofrer tid og krefter

På å stikke innom

For å brette ut noen ord

Til oppmuntring

I en grå hverdag,

Uten epler i trærne,

Uten sol i vinduskarmen,

Men som forstår språket

Og hva vi trenger til frokost.

DIKT

Jeg har et dikt.

Det er et skip som er lastet

Med ord, eller naboer på tur

Inn i karusellen.

Diktet kommer fra trærne

Som synger med fuglene,

Og innhenter oss

Som vandrer hvileløst

Mot gravplassen.

Et dikt er etter en far eller mor

Som knekker nøtter til jul,

Og forteller om fjellet

Som åpner seg

Med håndtrykk i møte med lyset

Og forsegler alle spor.

*24

TIL OVERS

Lykken er til overs

For den som ikke finner lykken,

Som ikke hører stemmen i trærne

Som forteller vårt eget navn.

Til overs sitter vi, og glemmer

At vi er sviktet og må stå på egne bein

Som en kalv eller giraff

Mens jorden gynger i vinden.

Å være til overs er uforpliktende,

Og gir ingen rik erfaring

Til å fullføre fortellingen om språket

Som ble til i en kornåker

Der ingen er fattige.

BEKJENNELSE

Ordene gir meg noe.

De er en bekjennelse om livet

Hver dag under himmelbuen,

Der vi blåser i innsikt og visdom

Og søker karusell og tivoli.

Ordene blomstrer i meg

Og gir meg styrke til å leve,

Gjemt vekk fra alle som skriver

Med briller i årene,

Og har et budskap til verden.

Ordene skal frem i fødselen,

Og kjenne varme fra sjelene

Som smir ord til gullperler hver dag

Det er sol i hagen

Og kiming i maskinrommet.

SE FREM

Det kommer trådløse telefonkabler i luftrommet

Der vi bor, og vi kan kjenne bølger av ord og bilder

Som strømmer imot oss på veien til trikken

Som skal holde tiden til minste sekund

Så ingen blir forsinket i ledighetskøen.

*25

ORD

Poesi er forbudt,

Selv om ordene kommer alene

Som barnet i krybben,

Som sol og regn.

Poesi er en frukt som ingen må spise,

For da kan en bli vis,

Eller gal som en stein.

Poesi er et smykke,

Selv om ordene gråter.

Poesien er rein som et nyfødt barn.

KRANS

Til jeg dør skal jeg knytte en krans

Til en sjel jeg vil møte igjen,

Et hellig hjerte som stråler

Og vokser som et gyllent piletre

Høyt over alt.

Jeg vil knytte en krans til min elskede

Som reiste i hast med toget

Til et slott med frukthage, ved en åpen strand,

Der bølgene hopper paradis.

Hele livet skal jeg vandre alene

Og kjenne tiden som et skjerf i kulden

Som legger seg over alt.

Til jeg dør skal jeg be lys for den ene

Som streifer i drømmer og skog,

Mellom stjerner og måne.

Og snart er kransen ferdig, med hilsen

Fra en ukjent som forvinner litt etter litt

Bak mørke rullegardiner.

Men kransen skal stråle evig

Over henne som en gang var dronning

I slottet som lyser på fjellet

Med utsikt til Paradis.

*26 

SEIL

Vi som seiler i tiden

Og triumferer langs kysten,

Helt til våren kommer

Med hvisking og plystring,

Har nok med oss selv.

Vi seiler i stillhet som fugler på vandring,

Og kommer igjen som en stjerne

Med vinger som løfter verden

Inn i en ny karusell.

Men tiden seiler sin egen sjø,

Og vi må bli med i båten

Som kokk og matros, styrmann, kaptein,

Helt til havet synker igjen

Og de døde står opp av graven,

Og går i land - til en blomsterhage,

Og møter seg selv i døren.

NÆRMERE

Å komme nærmere livet

Gjør oss til varmere medmennesker,

Og vi føler sterkt at vi hører sammen

Som ledd i en kjede av perler

Som kranser skogen.

Livet rykker nærmere for hver dag

Jeg går den lange veien

Og strikker skjerf med lysstråler

Som henger ned

Som frukt i blomsterhagen.

Og dypt inne i hverandres skjærgård

Knyttes tette bånd,

Og vi kommer nærmere hjertet

Og dypere enn våre liv,

I gjensynet av noe som er større.

Nærmere, nærmere, hvisker en stemme

Som bor i hvert menneske

Som lengter etter kjærlighet, og naken hud

I språket som lever i verden

Som en kraft fra en utømmelig kilde.

*27

ET BLAD

Hvem er jeg

Som er levende

Og ser lyset i himmelvinduet?

Jeg er ikke et sykt tre

Eller en vissen grein,

Eller bålet som flammer ved teltet.

Jeg er utholdende

Som en gammel eik.

Jeg er et blad i skogen

Med løfter om en usynlig stillhet.

Jeg ber om melk til barnet,

Som våkner av åndelig fravær,

Og løfter skålen mot himmelen.

Takk for de lyse netter

Og solens varme,

Takk for i vinter, og kjærligheten,

Og enda en ny sommer.

INGENTING NYTT

Jeg reiser meg

Opp av myren, til en knagg

Ved sengekanten.

Jeg reiser meg som gras og lauv

Og står ved siden av alt

Som en klokkelyng.

Jeg er urolig for barnet

Som er ukjent med skrivebordet,

Og bare vil leke.

Jeg ser i speilet

At skyene tetter seg til for natten,

Og bølgene blir stadig høyere.

Jeg reiser uten vinger,

Men kjenner kraften av lyset

Som et tempelord av gull.