 |
| Norsk natur-ill. |
MIDT I
Midt i vinden er et epletre,
Et hus med vase i vinduet,
En gammel grind.
Og midt i vinden er du og jeg.
Vi går på distanse
Fra begynnelsen til vi legges ned.
Det er vinden som fører oss
Over på andre siden.
Midt i vinden er en kirke, et kloster,
Et fjell med varde.
Jeg går midt i vinden
Mellom natt og dag, i gamle spor.
Vi går mellom alle de andre
På veien til en stor port.
Gjennom tusen år har menneskene gått
Midt i vinden – for å overleve.
PÅSKE
Søsken, påsken kommer,
Men lidelsen er forbi.
Vi lever i oppstandelsens lys.
Flagget skal henges opp.
Vi skal feire høytid med de andre
Som har sett engelen og Maria
Ved den tomme graven.
Påsken er en del av livet.
Lyset er tent for alle.
Vi er pilegrimer i nådens tidsalder,
Og ser frem mot en gyllen høst.
VINDEN
Vinden reiser som en ensom sjel
Gjennom verdens grenseløse landskap.
Den kommer igjen og igjen,
Og forlater oss aldri.
Som en naken skog puster den
I villmarken, over nakne fjell og vidder.
Den legger seg flat, og puster som et dyr
Over hele jordens ark.
Vårt hjerte har ingen vindløs dag.
Bare i det uendelige rommet er stjernene
Som øyner for de navnløse små.
Hvem fødes i kjærlighet?
ENSOMHET
Rundt omkring i ensomme rom,
Sitter ensomme mennesker
Og lever i håpet.
De tror på gjenforening
Og et meningsfylt liv en gang.
Rundt omkring, langs vår langstrakte kyst,
Koker vinden som bål i natten,
Og vandrer som et karrig hjerte
Fra øy til øy – for å forkynne
At tiden krever alt i ensomhet.
AVIS
Jeg er ingen dagsavis,
Men alle har noe å fortelle.
Som før, er informasjon og nyheter
En god salgsartikkel.
Det gjelder å holde seg til sannheten.
Visdommen følger budskapet mot målet.
VED STIEN
Over stien går en grind
Som kan åpnes fra begge sider.
I dag ser jeg nye tråkk,
Som forteller om lekende hjortedyr.
Ved stien er barndommens rike
Med kongler og frø,
Og en skog med blåbær og tyttebær
Så langt øye kan se.
Fra Gamlehjemmet ser jeg Lauvåsen,
Og tenker på den gang vi var små.
Vi levde i vår egen verden,
Og hadde kjærlighet til hverandre.
Jeg tråkker forbi grinden,
Opp på fjellkammen.
Her er utsikt til alt. Og kveldshimmelen
Lyser i rødt, som en varm sol i dørkarmen.
ALLE SKRIVER
Alle skriver dikt med sitt liv.
Blomstene skriver, skog og fjell skriver.
Vi hører toner av dikt i alle regnbuens farger.
Menneskene lever i lyset,
Og faller til søvn i skumringen.
Alle skriver og drømmer om en bedre tid,
Med lykkehjul for alt.
Vi ønsker å leve sorgløst,
Og vil ha røttene med, så vi kan glede oss
I de andre, som greinene på vintreet.
OPPOVER
Oppover, oppover
Til et stort rom.
Opp til nåden med menneskene.
De strever uten lønn,
Og går til grunne.
Oppover med heisekran,
Opp til fjellet med alt, til utsikten
For å forkynne fred.
Oppover med komponisten, orkesteret
Som har lært seg harpespill.
De melder sin ankomst for engler.
Oppover hele verden.
Som en deig som er lagt til heving
Skal vi oppover – og frem til målet,
Der kraften flyter fritt.
OPPSKRIFT
Jeg har ingen oppskrift.
Den som skriver må finne ord
I mengden av tusen.
Ordene skal være fyrlys i verden,
Speil som våker og ber
Om rent vann og brød.
Dikt meg en sommer med hundre fioler
Som synger Ave Maria, Halleluja,
Og korser seg mot stjerner.
Havet hever og senker sin panne.
Jeg bæres av lyset,
Som føder meg hver dag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar