 |
| R.Larssen-ill. |
SYNLIG
Den som holder seg varm,
Blir fort synlig.
I graven er ingen synlig.
Men alle som lever, setter spor.
Å være synlig, er å ha utsikt.
Vi har gleder og sorger,
Og et speil å forholde oss til.
Alle som ler og gråter,
Er synlige på hver sin måte.
Den som er mest synlig,
Har et rent hjerte, som Gud.
SPEIL
Menneskene ser seg selv i landskapet.
Naturen er et speil
Hvor vi møter hverandre.
Som et friskt stormkast driver bølgene mot land.
Vi tar imot været med åpne armer.
Vi har ikke noe valg.
Hele livet er et speil for vårt hjerte.
Vårt ansikt speiler seg i menneskemylderet.
Som månen er et gjenskinn av solen,
Speiler vårt ansikt sjelens dyp.
Vårt flyktige liv får kraft av ordet,
Som er fundament og byggsteiner i kroppen.
Vi formes av ordet, og smykkes av gylne steiner
Til et kongelig slott.
VERDEN
Dette er verden, sier barnet,
Og strekker hendene i været.
Ingenting er som alt dette.
Gamle hus er snart forbi,
Men mitt hus er på vei opp.
Barnet løfter seg selv over terskelen
Og flyr i det blå rommet.
Ingen kan måle seg med barnet.
Forfedrene kan ikke lyse,
Men barnet lyser som en stjerne
Inn i en ny tid, gjennom alt.
Dette er den virkelige verden.
Det er her jeg bor, sier barnet,
Og låser døren.
Barnet må utvikle sin styrke hver dag
I søvnen, og i drømmer
Som forteller om veien videre.
SE
Jeg ble sendt ut for å se
Om det kom regn,
Om bilene reiste forbi,
Om temperatur og vindretning.
Jeg ble sendt ut for å observere
Fra jeg var en neve stor.
Gjennom usynlige tråder skulle jeg forstå
Nasjonen, og de andre som bodde her
Og arbeidet på en plattform.
Jeg måtte være våken,
For tidene kunne skifte – som været,
Og jeg skulle bli vis av å se.
Stadig ser jeg måne og stjerner
Bøye seg for Josef,
Som velsigner sitt folk med brød.
FUGLER FLYR
Når fuglene flyr,
Er jeg alene igjen.
Mine vingespenn når ikke ut
Der fuglene flyr over havet.
Å fly er en drøm.
Jeg forsoner meg med fuglene,
Som vandrer til varmere land.
Der er jeg med i tanken.
Hele livet flyr jeg,
Og viser meg frem for de andre.
Sammen flyr vi om kapp
Til en fredfull øy av koraller.
GUD SA
Du skal ikke stjele,
Du skal ikke begjære.
Og jeg som er lykkelig, ønsker mer
Av alle de goder vi har.
Materialismen skyter i været.
Jeg føler meg ensom - i jag etter vind,
Og avslutter reisen ved bryggen,
Der båtene seiler forbi.
Gud sa at vi skulle bli mange,
Og fylle jorden med kjærlighet.
Men ingen fortalte meg -
At verden er døv og blind for ordet
Som gav oss alt.
GLEMT
Alt er glemt.
Nøkkelen er i låsen.
Fryseboksen surrer.
Snart kommer en ny vår.
Barnet venter på sommeren.
Jeg går etter posten
Med en vissen hånd.
Snart skal jeg til India på oppdrag.
Jeg liker fuglene.
Jeg liker å fly høyt over alt.
Da først ser jeg hvor liten jeg er,
Et barn i forkledning.
GJEST
Gjest på jorden.
Ser på de grønne markene,
Fjellet og havet.
Tilgrodd åsrygg i øst.
Og stien forbi den store eika.
Jeg er ikke aleine.
Vi er her bare en kort tid,
Et flyktig sekund.
Så må vi reise ut fjorden
Til det siste hvilested.
Gjest for å se meg i speilet,
Bli kjent med årstidene
Og de andre.
Jeg soler meg i familien, venner,
Og har lest meg til kunnskap
Om de siste ting.
Jeg er en ordløs gjest
På en holme i havet.
Jeg venter på forvandlingen. |
| R.Larssen-ill. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar