BREV I VINDEN Poesi 2011/5 Del 8 – Sigve Lauvaas

Fjellet brenner-ill.

I BEGYNNELSEN

I begynnelsen var ordet.

Jeg kom til et stykke ut i historien

Og skapte min egen historie.

Jeg reiste meg opp,

Og begynte å bygge et hus.

I begynnelsen var ingenting,

Uten et frø korn som ble plantet,

Så alle jordens mennesker kunne leve.

Jeg ser en grønn ring i speilet.

Det er Gosen, og der bor jeg.

EUROPA BRENNER

Europa brenner. Det vet de fleste.

Det ulmer litt i Norge nå.

Og noen steder er gnist blitt flammer.

Hvem styrer verden?

Hvordan skal det gå?

Jeg sitter på min post ved havet,

Og ser bølgene slå.

Det er som en havreåker i storm,

Og regnet bryter det gule akset.

Europa brenner.

Og dette er bare begynnelsen på riene.

En stor omveltning vil ryste verden.

Jeg ser i speilet hva som skjer.

Uroen vokser, det ulmer i alle leirer.

Ulveflokker er på fremmarsj,

Og folket er lammet i feber.

MYLDER

Det blir ofte et mylder av ord.

Alt som ligger på hjertet vil frem i dagen.

Lyset skal skinne i våre hjerter.

Og jeg føler meg opphøyet av språket

Som bærer menneskene.

Det er en ide, et budskap jeg vil bringe frem.

Som en herold løfter jeg ordene

På min reise gjennom livet.

Ta vare på kjærligheten, som er drivkraften

I alt som er skapt i himmel og på jord.

Jeg vil dikte et landskap som er rent,

Og som er befolket av mennesker

Som elsker hverandre så høyt

At lyset stråler ut av oss,

Og blir synlig overalt - der vi bor.

FORVANDLING

Vi fødes på ny hver dag.

Vi løfter våre hender mot lyset

Og fødes på ny.

Hver solstråle gir oss kontakt

Til en høyere virkelighet.

Vi løftes fra jorden med store krefter

Fra himmelens stjerner.

I universet er Gud.

Vi fyller våre lunger med språk.

Vi danser, og lever av nåde.

Solen nærer vår kropp med verdighet,

Så alle kan leve i håpet

Om et evig åndedrett.

Forvandlingen skjer med oss,

Som med trær og blomster.

De vokser en stund,

Og hviler i jorden med dype røtter,

Før den hellige dansen begynner

Som en ny vår i landskapet.

Vi er gjester på jord

Og har tiden med i kofferten.

LIVET

Mitt liv flyter.

Jeg låner styrke fra stjerner,

Og fra ordene - som forsegler tiden

Fra unnfangelse til alders hvile.

Jeg kom med et skrik,

Og vokser som en grønn ungdom

Til et frodig tre i skogen.
Jeg er i forening med verden

Som bølger i vinden som en gammel gran.

VÅKEN

Vi må være våkne

Når vi er våkne, –

Og tenke klart i tidens månefaser.

Vi må følge solens løp

Og ikke bebreide vår skaper.

Våken ser vi fremtiden

I et glass vann, i speilet, i vinduet

Som peker mot Israel.

Vi må være våkne,

Så ikke morgendagen går i havet

Uten at vi kjenner veien.

La oss legge oss det på hjertet,

At sannheten er vår bror,

At visdommen er målet.

Den som søker det evige,

Finner trøst i ordet.

Den som er våken i tidens jag,

Vet hvor skoen trykker.

Med et våkent øye kan vi se hverandre

Og kjenne pulsen.

SPEIL

Når jeg vasker mitt ansikt

Og ser meg i speilet,

Tenker jeg på Moses

Som gav folket i frihet.

Abraham, Isak og Jakob

Gikk i samme spor.

De hadde samme Gud.

- Speilet kan ikke lyve.

Vi er i slekt med forfedrene

Og skyver tiden bak oss

Til vi møtes igjen

I fremtidens lyse sommer.

AFRIKA

De kommer med båter over havet.

De kommer til oss.

De snakker vårt språk, og tigger

Etter en del av vår arv.

Vår velferd deles ut til alle

Som banker på vår dør.

Vi kan ikke gi det vi ikke har.

Men penger vokser på trær, -

Så lenge vi tror på Gud.

Visdommen styrer folket i båt.

De vet hva de vil.

De har hørt at det risler i penger og gull

Der de hvite bor, over havet.

Og vi hjelper alle i land.

  

FORNYELSE

Alle trenger fornyelse.

Gamle trær blir beskåret,

Barn vokser ut av sine klær.

Våren skrider fremover

Til vi får et gjensyn av begynnelsen.

Tiden sirkulerer som vannet

I store havbasseng,

Og menneskene sirkulerer på jorden

I stadig striere strømmer.

Vi ser landskapet beveger seg.

Det vokser i nye knopper,

Nye frø slår rot.
Og mennesker lever på overflaten

Og skylles hit og dit med bølgene.

Hvor går vi? Hvem er vi?

Visdommen er som en moden frukt.

Kan vi klare å nå den?

Vi strekker oss mot solen.

Vi lytter og ser etter fornyelse,

Og opplever – at tiden går.

SYNGER

Vi synger fra fødsel til grav.
Vi dekker over det tunge og triste.

Sorg og død finnes ikke i vår verden.

Vi er smeltet sammen i koret

Som synger om en ny vår.

Vi synger så sjelen løfter seg

Og blir til en fugl.

Sangen får vinger i en ny fødsel,

Og reiser med budskapet

Om det levende ord.

Fjellet brenner-ill.