ORDENE LYSER (3/11) Del-5 * Poesi av Sigve Lauvaas

Munch-ill

Side 34-44

LYKKE

Det er en stor lykke å kunne poste et brev,

Snakke i telefonen,

Høre stemmen til den kjære

Som er langt borte på reise,

Mens ukedagene teller tid

Som smuldrer bak oss.

Ja, det er en lykke å eksistere i klarhet

Over alle verdier som skjuler seg

I et hjerte, som er en hel verden

Av blomstrende hager,

Et bilde av Guds godhet

Som skapte alt til sin tid.

Lykken er å være til i et perspektiv som stråler

Av gras og lauv, og våkne barneøyne,

På vei til konserten, der alle er med

Som er utvalgt den ytterste dag

Til å se detaljene i veven,

Og høre røsten av engler

Som synger i jubelkoret.

HØYT

Selv de høyeste fjell er ikke høyere

Enn de minste barn på jorden.

Selv om stjernene er høyt over oss,

Lyser barneøyne fra de dypeste daler

Som diamanter i himmelen.

Vi ser gjennom vinduet, fra utsikten,

Til den syvende himmel,

Der englene drikker te av seljerakler

Som vokser langs elven

Og lyser som et kjede imot oss.

HIT

Hit er jeg kommet, og ikke lenger.

Jeg er uten tittel, med en bunke brev

Til alle som ble borte i krigen.

Jeg er kommet til kort, og må ro for livet.

*35

DET INDRE

Jeg er nysgjerrig på fjellet,

På det indre av slottet,

Som har en lukket dør.

Jeg er nysgjerrig på det hermetiske landskap

Som er lukket med fem segl.

Jeg hører fjellets åndedrett

Gjennom små hull

Som nekter å slippe meg inn.

Jeg vil til det indre univers,

Der vanndråpene henger i lange grotter

Som slynger seg som blodårer

Hundre meter under tiden.

Jeg vil gå fra rom til rom i fjellet

Og lete etter dører å åpne,

Og se etter spor av planter og dyr

Som lyser i forsteinet blåleire.

BROEN

Jeg kjenner mange kvinner og menn

Som har gått over denne broen,

Og er kommet over til en annen bredd,

Der fremtiden lyser mildt av visshet

Om at noe vidunderlig skal skje.

Jeg vet om noen som hopper over tiden,

Til en annen virkelighet, der søvnen

Tar oss med i dyp narkose

Før vi ses igjen med venner,

Med lykke i den endeløse tausheten

Som skiller oss fra hverandre.

Jeg kjenner fraværet som en tid å puste ut,

Og komme sterkt tilbake,

Som en los på veien, over broen,

Til et forvandlet landskap,

Med lyse kvelder med sang og latter

Som gynger i vinden

Som stråler av lysende tallerkener

*36

OPPOVER

Jeg stiger oppover, oppover

Som det grønneste tre,

Og forlater aldri kronbladene,

Og holder sinnsroen

Som gjør meg til en klatreplante

På respektfull avstand fra kaktus

Og grufulle ødemarker.

Jeg stiger jevngodt med tanken,

Og ordene, som bare blir forbigått

Av lyset, som et viktig symbol

På vår visdom.

I ordet har vi sjelen som et blad

Fra de hellige skrifter,

Som repeterer vår verdi

Som livet til et menneskebarn

Som strekker seg mot himmelen.

Jeg stiger, og skaper forskjell

Mellom det høye og det lave,

Mens jeg klatrer videre som en maur

Mot store høyder, som Himalaya,

Med utsikt til ørnens rede.

Jeg stiger, og seiler med nysgjerrig blikk,

Til jeg gjenvinner likevekten,

Og kan være til hjelp for mange,

Som etter Tjernobyl og Hitaki,

Trenger å snakke sammen.

ORD

Vi er tause, selv med mange ord,

Og har flate lepper, som et strykejern,

Når vi smiler blåfrosne på veien,

Redde for å møte våre egne.

Vi er høflige, men mangler språk

Til å favne hverandre når vinteren kommer

Med snø og glatte veier. Vi drikker kildevann,

Og spiser brød, og griper etter døende, som engler,

Men er ikke lykkelige, for vi mangler visdom.

*37

LYTT

Lytt etter Grieg.

Hør fiolinen spiller

I skumringen.

Lytt etter stillheten.

Hør ekko i natten

Bølger som et alfabet.

Lytt etter dryppende tak.

Snøen smelter

Og renner i havet.

Lytt etter hvert ord.

Det er som blomster og lys

Blant klunger og torner.

KOM

Kom tilbake,

Kom til mitt rom.

Tårene fryser. Kom inn

Fra nattens fire vegger,

Og gi meg et kyss.

Kom tilbake fra den evige snøen

Og varm meg med ord

Som lyser i mitt indre.

Kom, og tenn gnisten i meg,

Så jeg kan se håp i ruinene

Til et nytt liv.

ØY

En øy i havet stråler

Med et grønt lys,

Der noen elsker, og kjemper

For å bevare identiteten i språket.

Her er alle innesluttet som et fjell

Før vulkanen eksploderer.

*38

REISE

Jeg ser fra høyden,

Og tenker at alt er mitt.

Jeg fanger landskapet i bilder

Og tar dem med på reisen

Som et minne fra møtepunkt i livet.

Jeg reiser gjennom byer og ørken

Til en uendelig trapp

Til Ørnerede.

Her ser jeg et ansikt uten øyner,

Og en munn uten lepper,

Og en hals som smuldrer.

Jeg holder et hode av gull,

Og vet at det er en avstøpning,

En hilsen, et minne fra en annen tid.

Jeg ser et sandkorn, og vet

At jeg er det minste frø på jorden,

Med arv i overmål,

Som skal vokse til stjerner

Og stige som kirkespir over alle fjell.

TAKK

Takk, og farvel. Vi møtes snart,

Etter mange år i husarrest.

Vi møtes for å se hverandre med en kopp te

Foran vinduet, i lyset av ordet

Vi leser til oppbyggelse.

Takk, for denne bunke med hvite ark

Hvor jeg skriver nye sanger

Og bøye meg i støvet for ånden

Som gjør levende – med brød og vann.

Takk for de hyggelige kveldene, og smilet

Som åpnet mitt hjerte, så jeg fikk se,

Og kjenne at du var god, som en edel gave,

Som en umistelig venn.

*39 

SKYER

Vinden blåser skyer

Som sprer seg over verden

Som myndige soldater

I skyggen av fjellet.

Her hviler luften,

Ved grensen som lyser,

Og månen tier

I lange netter.

Skyene sprer seg som stråler i mørket,

Og gresset blir vått

På kobbeskjæret.

Her sitter en dikter og grunner på Gud,

Og dikter en strofe til kirkefesten

I Dale i Sunnfjord, 2.dag jul.

GAMMEL

Fjellene blir gamle, og trær

Roper med sprikende hender.

Mennesker dør unge.

De teller år, som en som reiser bort.

Og tilbake står de gamle

Omtullet av ensomhet.

Huset holdes varmt, som et hjerte

Som holder liv i hele verden.

Og tiden leger mange sår,

Men alderdommen blir igjen

Som årringer i stammen.

Den gamle tenker sitt,

Og ser barnets øyner i lys av å eldes

Som et privilegium, noe som ikke var gitt

For hundre år siden,

Med barnedødelighet og tuberkulose.

De færreste levde til de var femti.

*40 

KLAMRE SEG FAST

Jeg klamrer meg til huset,

Sengen, og stolen.

Jeg klamrer meg fast til broen

Som bølger av følelser.

Jeg klamrer meg til ordet

Som brøt stillheten

Og bølger i mitt hjerte.

Jeg klamrer meg til minner

Og ansikt med uthvilte lepper.

Jeg reiser ordet som en søyle

Og klamrer meg fast.

SANNHET

Vi lever med bruddstykker av sannhet,

Og klamrer oss til døden

Som det siste ekko.

Vi sprer stemmen i vannet som bølger

Som løvverket i skogen.

Vi spiser litt av himmelen hver dag

Og elsker å være sammen og dele vår uskyld.

Vi fjerner oss fra magnetfeltet,

Men opprettholder kontakten i brev

Som strømmer i luft, hurtigere enn lys.

Sannheten styrker oss som brød og vann

Og bærer våre drømmer til parnasset.

Vi flettes sammen uavbrutt

Omkranset av et bibliotek som lekker,

Mens våren kommer igjen.

Vi har en frukthage med nakne kropper

Før kjærligheten omkranser trærne med klarsyn,

Så hele verden kan se livet i blomst,

Og lenker blir brutt i forvandlingen

Av engstelige, kjære venner.

*41 

UNDRING

Jeg er en kostelig gave,

En livlig og aktiv stjerne, en krystall

Med betydelige evner.

Jeg er et øyeblikk av tiden,

En liten verden i verden som blunker

Som en sol i galaksen.

Jeg er iherdig, og vil høyt,

Og klatrer til grensen er nådd.

Jeg er en kostelig perle, et barn

Som er elsket for den jeg er.

Jeg undrer meg over evigheten og sannheten.

Jeg undrer meg hva lykke er.

Jeg ønsker å smake på saften av treet,

Og våkner med frukt på bordet.

Jeg har øyne og ører, og strekker min hals

Etter visdom og lys av stjerner.

Mine lepper skjelver i møte med ordet

Som fanger meg, og gjør meg til en tjener.

Jeg ønsket lykke, og fikk se en knudrete vei.

Jeg strekte meg etter sannhet

Og ble møtt av en bølge fra havet.

Jeg var en dråpe, og ble til en elv.

Jeg var et frø som vokste til en hel skog,

Hvor fuglene kan bygge reir.

Jeg undrer meg over alle trapper i livet.

Jeg undrer meg over å møtes igjen,

Og kjenne varmen fra min elskede.

Jeg er alene, og bekjenner troskap

Mens tårene renner av glede og lykke

Over den første morgen i grenselandet,

Der himmelen er åpen, med engler i sky.

Og alle mine hjerteblomster svaier i vinden

Som et eventyr. - Velkommen hjem.

*42

HØRER SAMMEN

Alt i skaperverket hører sammen,

Som mann og kvinne.

Alt er en smeltedigel, en vev

Som strekker over historiens løp.

Skaperen og det skapte spiller i et drama

Som opphører først ved tidens slutt.

En kan forstå ordet av å høre sammen

Med det skapte, som munn og lepper.

All ånde gir oss bevegelige tanker

Som rekker ut, som en stor karusell,

Som en regnbue som favner alt og alle.

Vi hører sammen for å tjene.

Og her er vendepunktet, og forvandlingen.

Vi får et forhold til vårt indre, til sjelen,

Som er vårt øye i verden, vår eksistens

I evigheten, som gir uttrykk for vår forening.

Vi lærer å elske ham.

Og det knyttes kjærlighetsbånd

Som strekker seg over hele verden.

Sammen er vi virksomme,

Og skal utvinne meningen med livet

Som et høydepunkt,

Til en virkelighetsopplevelse: Å se Gud.

SPRÅK

Hvem fornekter språket?

Hvem får den stumme til å snakke?

Hvem griper krokusen etter håret?

Hvem er den levende, som gir styrke?

Hvem er ordet, som forvandler hjertene

Og slipper fanger fri?

Språk er en åpenbaring, en flom av lys

Som gir mening, som kommuniserer.

Språk er en gave til slekten

Som trenger trøst og oppmuntring.

Språk er en åpen dør til stjerner.

*43

LYSET

Men lyset henger i en tråd,

Og noen roper fra begge sider.

Lyset er i boken, som i en vev,

Som søkker dypt i mitt indre.

Lyset skremmer ingen,

Men oppsøker oss som lever

Og legger sitt teppe på veien

Så vi kan gå fra dag til dag

Som en konge.

Om vi venter på lyset,

Vil vi aldri bli skuffet.

Lyset kommer til sin tid

Med et stadig breiere vindu

Som lyser inn i landskapet

Og byen, der vi bor.

SNØ

Siden snøen smelter,

Er det ikke så mye å dvele ved.

En skulle heller se på vannet

Som fosser ned fra fjellene

Og strømmer i elver.

Snø er i forvandlingens tegn

Og møter sitt motstykke i havet,

Som bølger i vinternatten

Og speiler stjerner.

Snø er en tilstand, en tilværelse,

En måte å presentere

Stjerner i miniatyr i iskald luft.

Siden snø forsvinner som dugg for solen,

Holder jeg alle muligheter åpne

For å danne et kraftverk med snø

Som energikilde,

Som redning i vinterkulden.

*44 

STILLE

Det er aldri for sent å stille stormen,

Komme med et mektig ord,

Brette ut drømmene sine

Eller stå på scenen med et syn

Fra en annen virkelighet.

Hør, sier stemmen.

Og vi må høre ordet som kommer,

Og dele det med hverandre,

Så hele menigheten kan bli oppbygget

Av dette ene ordet.

Ordet er som en frukt som blir moden

Og kommer inn i atmosfæren,

Og sprer lys og varme,

Som et lite barn som er elsket.

Det fungerer som et speil,

Og gir seg selv i smil og ord

Som en offergave.

Stille kan vi møte oss selv, og fylle karene

Med levende vann, så kraften

Vekker oss fra de døde, så vi kan se

Inn i det skjønne Jerusalem

Som er pyntet til bryllup.

TEGN

Hvem har fått et tegn, et lys, et ord, et syn?

Hvem har fått et glimt av det evige:

Som godhet og kjærlighet, og stråleglans?

Hvem har fått visdom til å tyde

Og gi lærdom av det hellige

Som renner ut av oasen?

Hvem ser tegn i tiden?

Og hvem kan stille stormen, som snart kommer?

Hvem er den første og siste, den levende,

Som gjør støv til levende steiner?

Hvem går på vannet, og helbreder syke?

Hvem løser lenker, og setter fanger fri?

Hvem er ordet og lyset, og navnet over alle navn?  

ORDENE LYSER (3/11) Del-4 * Poesi av Sigve Lauvaas

Munch-ill

Side 26-33

ENESTE

Jeg var den eneste

Som opplevde uværsnatten på fjellet

Med ordene i ryggsekken,

Som en niste under helleren

Som gav ly til neste dag.

Jeg var den eneste som begynte å lytte

Når Bach spilte på orgel,

Mens Beethoven krøp under stolen

På jakt etter nye noter.

Jeg var våken, når de andre sov på toget

Til Sibir, og skrev mitt siste dikt

Som en hyllest til folket

Som hadde gjemt ordet i sitt hjerte.

STILLHET

Å skrive før stillheten har lagt seg

Kan gi merarbeid,

Som når en må forskale på nytt

Etter feil mål.

Stillheten er som en livgivende pust

I et krenket landskap,

Der vi er beleiret av tomhet og tørste igler.

Å fange ånden i stillheten, gir styrke

Som reiser en fallen hytte

Og får knuste kar til bli vakker kunst.

Å skrive før lyset griper

Er som å gå i blinde, eller hente vann

I en tørr brønn.

Jeg skriver mens tordenværet brøler

Og vinden river mitt indre.

Jeg skriver når lyset favner min sjel

Og jeg er sterk nok

Til å legge mosaikk på torget.

Jeg skriver stillheten i landskapet,

Som bærer meg som en ørn,

Og seiler ut som en førstereisgutt i det blå.

*27

ORDENE

Ordene strekkes ut,

Som en strikk, et omriss, et favntak,

Et språk for alle folkeslag,

En kraft til å uttale hemmeligheter,

Sannheten om det gåtefulle

Som ligger gjemt i hvert ord,

Som en bønn om å bli hørt.

Ordene har sitt eget øye

Og sin egen vuggesang, et lys

Som svever i mørket

Og skaper nye stjerner.

Ordene spiller på egne strenger

I møte med hjerter

Som tar ordene til seg som et vitnesbyrd

Fra fjerne kyster i verdensrommet

Der synlige og usynlige møtes

Til åndelig samtale

Om kjærlighet.

NYE PUST

Ord er som nye pust, som en velsignet gave

Som strøs vinden, som brev fra en kjær venn

Som leter etter adressen, etter mange år på reise.

Ord er forbeholdt menneskene, som en kraft

Til å kommunisere med hverandre og Gud,

Som gir hvert enkelt ånde, så vi kan vokse i ordet.

UTSIKT

Det er noe med øynene som fikk meg til å stanse.

De var som åpne dører, som inviterte meg

Til en samtale om syriner og vind.

Disse øynene gav meg et glimt av sol høyt oppe,

Som på det høyeste fjell, med utsikt til havet,

Og veien frem til målet, som for hvert menneske

Stråler i det fjerne som en blomstrende hage

Med frukt og bær av alle slag, der englene danser

Imot oss og løfter oss inn til seg.

*28

HER ER JEG

Treet skygger for solen.

Og jeg hviler under sterke greiner

Som strekker seg, som hendene mine,

Som et viktig ord, som en fugl

Med brede vinger.

Her er jeg, i nærheten av stjerner,

I en drøm som blir virkelig som en ny dag.

Og alt blir synlig, som tegn

Og åpenbaring av ting som skal skje.

Jeg rydder rommet, og bærer ordene ut

Så lyset kan skinne på dem,

Så jeg kan være fri til å dikte videre

Min aftensalme.

Takk for at jeg får lov. Takk for skyer,

Greiner, og tak, som skaper skygge og ly,

Så jeg kan tenke i stillhet ved elvebredden,

Og gå gjennom poppelskogen

Til et høyere nivå.

FJELL

Jeg burde begynne høyt oppe,

Og sette utfor der ørnen stuper.

Jeg burde åpne vinduet på vidt gap

Så jeg kan fange luft til en lang reise.

Jeg trenger ikke vente på noen,

Men være lydhør som en engel.

Om jeg møter folk på stien?

Kan jeg fortelle dype hemmeligheter.

Jeg skal vandre høyt under himmelen,

Og løfte støv fra jorden

Så det kan forvandles til gull,

Og jeg kan bli ett med stjerner.

*29 

ROM

I det ufattelige rommet er liv,

Og livet er mennesket

Med en fast grunn, med veier og mål.

Og rommet er vårt hjem fra evighet

Som svar på bønn

Om å utvide grenser, og få del i kilden

Med levende vann.

Det er enkelt å forstå at noen tviler,

At hemmeligheter ikke blir åpenbart,

At ordet blir til en prøvestein

For meninger og tro.

Rommet lyser i natten, og sannheten lyser

I alt som er skapt, i måne og sol,

Som beviser vår ufattelige rikdom

Å være til som et elsket barn.

YDMYK

Jeg er ydmyk under stjerner,

Blant fattige og rike, ved fjellets fot.

Jeg er ydmyk når jeg hører havet bruser

Og vinden jager på slettene.

Jeg bøyer meg dypt, så jeg kan unnslippe

Verdens brennende piler, så jeg kan gå oppreist

Til et nytt fedreland, der jeg kan være rolig

Og spille med åpne kort.

Jeg er sårbar, og trenger støtte på veien.

Jeg trenger lys som følger meg steg for steg

Som en sky av engler, som kraften av ordet

Som bærer meg over alle grenser.

Jeg er ydmyk til tårer, og gjemmer mitt ansikt

For den levende, som holder meg høyt

Over de farlige stup, til jeg står trygt,

Som en søyle på fjell, som lys i natten.

*30

RELIEFF

Den rike ser etter rikdom,

Den fattige ser etter vann.

Mitt beger er fylt til randen

Fra kilden som aldri tørker ut,

Fra ordet som lyser i mørket

Og skaper liv.

Jeg ser rester av en kirke,

Og trapper mot et tårn.

Jeg hører klokker kime,

Og ser ansiktet av mor.

Alt er mitt her nede.

Jeg skuer et veldig syn.

Men ingenting blir med på reisen

Over de høye fjell.

GLEDE

Gleden ved å skrive ordet,

Forevige et navn,

Fylle blekk på blanke ark

Som tegn på livet,

Åpner øyner og ører.

Glede ved å se i speilet

Et øyeblikk, en dag

Mens det drypper fra taket

Og blomstene gror,

Fyller hjerte med jubel.

Glede ved å plante et tre,

Smake av frukten,

Og kjenne varmen av barnet

Som kom til vår jord,

Gir kraft og styrke.

Gleden i stillhet, og lyset                            

Som omkranset min sjel,

Forvandler hjertene

Og skaper nytt liv,

Så jeg må takke Gud.

*31

BAK MEG

Jeg legger ordene bak meg

Og ser frem, ser etter utsiktspunkt

Og møteplasser på stien,

Der jeg kan finne sannheten

Som portrett av mitt eget.

Jeg gir av min smerte og glede

For å få kontakt med noen

Som leter etter mysteriet i livet.

Jeg føler motsetninger og hemmeligheter

I forhold til ordene som lyser,

Og jeg blir urolig når jeg leser

Om overgrep og vold.

Jeg ser frem mot en blå himmel

Med levende stjerner som stråler

I ømhet, åpen for alle,

Som betroleser til et barn.

ENKLE ORD

Min stemme har enkle ord,

Oppdaget som en husfarge

I tordenvær og frost.

Jeg har et privilegium å kunne se

Når skyene mister sitt feste

Og himmelen rakner i blått.

Men noen ganger svulmer skylappene

Og regnet danser i luften,

Og klapper på taket,

Mens vinden uler som en sirene.

Min hjerne er i rommet

Som kjærtegn bak alt som lyser,

Og mine hender holder barnet,

Som min elskede himmelstormer,

Høyt over alle stjerner.

*32

VI DRAR

Vi drar ut for å fange lys.

Vi surfer på bølger, og i natten.

Vi fanger lys som stråler vennlig

Og legger oss på grønt teppe

Av kløver og timotei.

Vi drar med tog og fly, bil og båt

Over store strekninger,

Og rekker ut hendene,

Og kler oss nakne for en gammel sol

Som har kysset slekten i tusen år.

Vi er fanget av bildet,

Og våkner med greiner og lauv

Som en hukommelse

At vi er livets krone

Som synger på siste verset

Med et spesielt lys, omkranset av tåke

Som bærer våre balsamerte navn.

ROM

Jeg er en innsjø, et rom, en fortrolig

Som er kommet til i fødselen,

Og løftet på ørnevinger

Til jeg kunne se historien i en gåte.

Den tapte horisonten vekker meg

Som en kaptein om bord på båten

Som seiler mot et nytt land.

Jeg er et rom som beveger seg som en bølge,

Som en sky under blått hav, urolig,

Med modne kornåkrer i sikte.

Jeg er et ansikt som lyser som ordet

Som treffer et annet ord på veien til Paradis,

Med armene rundt slektninger

Som har vanskelig for å gå.

Jeg er et rom i rommet, med vinduer og dører,

Som tar imot mennesker som banker på

Med glede over å gi av min ånd, og min tid.

*33

ØY I HAVET

Jeg ser mot en ufattelig øy

Som dukker opp fra dypet,

Og folk som klamrer seg til

I visshet om redning.

Jeg ser, tross all uvitenhet,

At dette er en fast grunn

Som alle verdier kan måle seg med,

Som er et svar på livet.

Jeg ser forråtnelse av trær og hus,

Mens det lyser i grønt fra havet

Som har en fredelig øy i sin midte,

Mer fargerik enn regnbuen.

LIVET

Jeg er dårlig rustet til livet,

Og spiller ingen instrument,

Og ordene som lyser

Klarer jeg ikke å finne.

Jeg holder kroppen på land,

Og bader i forestillingen

Om å gjenkalle det tapte paradis,

Så jeg kan stige inn i rommet

Som en velkommen bror.

Jeg trekker meg fra lyset på scenen,

Som skal gi livet heder,

For jeg kjenner meg avmektig og svak,

Uten tilknytning publikum.

Jeg holder ordet frem som en stemme

Fra et ukjent manus, der jeg tviler

I forvandlingens stjernetåke,

Til et ufattelig liv i ånd

Som lyser av visdom og kjærlighet.