ET TYDELIG LANDSKAP Poesi 2011/4 – Kp11 *Sigve Lauvaas

Blomstereng-ill.

JEG HAR

Jeg har en blå fugl, en gullfisk,

En kanin og en hamster.

Jeg har alt, men mangler noen ord

Til veven - om livet videre.

Jeg har sjakkbrett og ludo, yatzy og gnav,

Men mangler kort for dagene.

Jeg kan danse etter musikk, men vet ikke

Veien til verdens ende.

TID

Hver årstid er et hus

Med vinduer og dører.

Hvert menneske er et hus

For stillhet og glede.

Vi tapetserer rommet, og skriver i blinde.

Vi elsker hverandre

Som mann og kvinne.

Sommeren kommer med blomster og bær,

Høsten kommer med grøde.

Alle er født for å løfte livet,

Og lære veien til statsarkivet.

Snart finner vi ut at vi ikke er alene.

Verden er delt, og menneskene kjemper

For å overleve.

Tiden favner alle med lys og kjærlighet.

.

SNART

Snart reiser vi gjennom skogen.

Her er kjempetrær

Som har levd i tusen år –

Med røtter som dekker hele jorden.

I Herrens blomsterhage er liv og lys

I overflod, og bordet er dekket

Med høstens modne frukter.

Her er mat nok for alle.

Snart favner solen alt som lever

Og fører oss dypere inn i hagen,

Der barna hopper paradis, og venter

På alt som skal skje.

Kom til mitt hus, sier vinteren

Med mild stemme. Kom med håp

Og lengsel om en ny vår

Med fugler på brettet.

VAKKER DAG

En vakker dag i naturens katedral

Er som en åpenbaring av en ny verden.

Fjellveggen reiser seg, og navnet er skrevet.

Vårt navn lyser på veien

Som spor av engler.

Dagen åpner seg som et grønt stakittgjerde

Og vekker oss med nysgjerrighet.

Loddrette fjell peker mot stjerner

Og stuper i havet.

Veier finnes overalt, små stier i skogen

Og på fjellet, der villdyr og sauer går om hverandre

Som venner. Og menneskene undrer seg

Hvordan de er kommet dit,

Til en ny verden.

ET STED

Et sted der ute våker en stjerne.

I det grenseløse rommet

Er lyset og mørket forenet

Som mennesker på dansegulvet.

Et sted synger bekken,

Og fjellet holder seg våken i natten,

Som en grevling eller rev.

Alle trøster seg med livet.

Et sted blomstrer heggen, og våren lyser

Milde stråler inn vinduet.

Jeg spiser frokost med meg selv

Før dagen åpner sine dører i rommet.

LIVET

Hver dag er en festreise.

Livet holder oss fast.

Tiden bølger i lys.

Jeg går på gjengrodde stier

Og tenker på livet.

Det finnes så mange mennesker

Som stjerner på himmelen.

De vinker og ler som blomster

I hagen min.

Hver dag er et stykke av tiden

Som skjenker oss alt.

Her kan vi løfte hverandre,

Som trær i skogen.

Vi kan rope alle navn under solen

Med kjærlighet.

Livet er rikt på nåde.
Jeg bøyer meg i støvet for lyset,

Som gir meg kraft til å leve.

Jeg drikker visdom fra kilden

Og bøyer meg for Gud.

Nanna Kiønig-ill.

ET TYDELIG LANDSKAP Poesi 2011/4 – Kp10 *Sigve Lauvaas

R.Larssen-ill.

REISEN

Bærer du arr etter reisen,

Er du fanget av ord eller ting

Som roper i sjelen?

Bærer du lyset i ditt hjerte,

Vil du lett forstå visdommen

Fra de helliges munn.

Reisen har mange spor,

Og det er lett å gå seg vill,

Men varder finnes for alle.

Det gjelder å se og lytte

Til vinden som blåser i dag.

Det gjelder å fange bølger av kjærlighet

Så lenge vi lever.

KVELD

Når kvelden griper oss,

Må vi være sterke som fjell.

La oss stå imot kveldens mørke natt,

Så finner vi lyset.

Kvelden skrår over tunet

Som en gammel katt.

Den holder stø kurs – som alltid,

Og spiller i stjerner.

Kvelden griper om seg i verden

Og fører oss gjennom mørke til lys.

Bak alle forheng og hinder er stillheten

Som en levende bok.

  

SKRIVE

Når alt er skrevet, er ingenting mer å skrive.

Jorden er utmagret, menneskene

Går rundt som fattige, ensomme sjeler,

Uten mor og far.

Jeg skriver i tidens boble, i rommet mitt.

I denne verden lyser bilder og ord

Sterkere for hver dag.

Jeg skriver, og forteller om de tunghørte og blinde,

Som verken ser eller hører bulderet

Fra de store kranbilene som løfter jorden

Til et høyere nivå.

EN JENTE

En vakker jente

Er som en lilje på stien,

En diamant i fjellet, et alterlys

Som nynner om nærhet og varme

I naturens paradis.

Som vårblomsten blir vekket,

Vekkes mitt hjerte av vakre jenter

Som synger med nebbet sitt

Som små fugler i vinduskarmen,

Om en ny vår i verden.

UTEN BILDE

Uten bilde av hvem vi er,

Kan vi ikke finne veien.

Uten noen som roper, kan vi ikke høre.

Uten sol, kommer ikke regnet.

Vi trenger å leve, for å se utsiden.

Vår egen verden er lukket, uten lyspunkt,

Vinduer og dører.

Vi trenger et speilbilde for å leve.

 NATT

Natten beleirer oss.

Vi er små barn, og kjenner oss truet

Av en stadig mer truende verden.

Vårt hjerte går i utakt,

Og vi trenger lege for å se klart.

Natten demper vår stemme.

Vi kan ikke snakke høyt om alt.

Natten banker på, fører ordet,

Bøyer oss mot tv og aviser

Til vi sovner, utmattet.

Vi kan ikke puste fritt lenger.

Natten presser oss til taushet. Vi slokner

Som lampen i taket, vi blir utbrent

Som gamle stearinlys.

Natten trenger oss ikke,

Men vi er i støpeskjeen - og formes.

Vi er lydige, inntil døden

Og en åpen grav.

OVER FJELLET

Stien over fjellet, over jorden.

Hele livet er en reise, en vandring

I det uendelige rommet.

Vi møter venner og fiender.

Slekten driver oss frem til fjellet,

Og peker på verdens ende.

Over de blå fjell går stien.

Og tusen spor går samme veien

I dager og netter, i lys og tåke.

Livet former barnet til å klare alt

Som er fordret fra begynnelsen.

En ny tid favner oss bak alle fjell.

Werenskjold-ill.

ET TYDELIG LANDSKAP Poesi 2011/4 – Kp9 *Sigve Lauvaas

G.Øyamo-ill.

KJÆRLIGHET

Jeg tørster etter kjærlighet,

Og holder regnskap med venner.

Jeg ser alle mulighetene

Og bøyer meg i støvet for naturen –

Som lar meg få reise.

Minutt for minutt oppdager jeg nytt land,

Og ser intime scener i speilet

Som tenner mine frosne ankler

Til en viss balanse.

Jeg tviholder på ordet, og kjærligheten

Som overgår alt. Det er som et garn

I det himmelske månelyset.

Og jeg bøyer meg i ensomhet.

Jeg tørster og faller i månenatten, i speilbilde

Som våker over alle og favner

Hver dråpe på jorden.

Landskapet er vårt hjem.

VÅRLILJER

Her er vi nå, i hagen.

Vi er enkle, nakne og ærlige.

Vi er som stjerner i natten

Og møter hverandre med kyss.

Så enkel er kjærligheten,

Og ordene adlyder oss ærbødig.

Jeg ser vannliljer, og prøver å fange

De hellige blomster.

I denne dammen vasser vi

Og kjenner lukt av flammende bål.

Vi ser liljer over alt, som stjerner

En deilig vårnatt i paradishagen.

TA GREP

Jeg griper etter greinene,

Griper etter skyene og stjernene,

Og menneskene.

Jeg griper etter ord og lys som varer.

Jeg greier meg ikke uten de andre,

Og rusler rundt i byen

For å møte noen jeg kanskje kjenner.

Jeg er gammel, og lever av brød og vann.

Jeg griper fattige og syke,

Og løfter dem litt med varme ord.

Disse omstreiferne må ta grep om livet,

Så ingen knekker ryggen og alt blir svart.

UNDRING

Jeg undrer meg over livet,

Og sitter ofte i vinduet og ser på fuglene.

De reiser – og kommer igjen som sol og måne.

De er trofaste imot oss.

Jeg mater gjerne fuglene med noen frø

Eller brødskalker.

Spesielt når vinteren er kald, tenker jeg på fuglene

Som holder ut år etter år.

De sitter i greinene og nikker til hverandre,

Og fanger våre ansikter.

De ser etter noen å synge til, danse til.

De er tiltrukket av mennesker.

Det undrer meg at de kommer til oss,

Som ofte glemmer å gi av vår overflod.

Vi tenker mest på oss selv, og bygger store hus

Og lever med kunstige lønninger.

Jeg er forundret over menneskene og tiden.

Vi selger oss selv, og dør med klærne på.

RYTMEN

Rytmen i kroppen, rytmen i livet,

Rytmen i alt som lever.

Kjenn rytmen i landskapet, rytmen

I vinden, i bølgene.

Kjenn rytmen i været som driver

Over høye fjell, over hav og land.

Spill rytmen du kjenner.

Da lever du ekte og ærlig, og føler

Med dine søsken på veien.

Rytmen er selve urkraften, lyset

Som favner oss hver dag, bildene

Som vekker oss og kimer en ny tid.

VI BØYER OSS

Vi bøyer oss under himmelbuen,

Under nattens skjold.

Vi bøyer oss for lyset som kommer

Og trekker seg tilbake – som fuglene,

Som snø om våren.

Jeg bøyer min elskede i vinden

Som trær i storm, som strå ved havet

Når bølgene ruller, -

Og vi er bare sytten år.

Vi bøyer oss i mørket, og legger barnet

Med bankende hjerte

Og en glødende fremtid.

Vi bøyer oss for lyset som kommer

Med tøfler på.

Vi bøyer oss for ånden i ordet, for visdommen

I livet – som overgår vår forstand.

Jeg bøyer meg for dagens mylder,

Og finner meg et ensomt sted

Hvor jeg kan hvile ut.

JEG OPPLEVER

Jeg opplever sommeren i byen

Med grønnsaker og bær,

Flotte folk, og fattige damer

Med hatt og handlekurv.

Jeg opplever vandringen gjennom byen

Med trange gater, og et yrende liv

Som smeltet sammen i sol og luft

Til et bilde av New York.

Jeg opplever skredderens døtre,

Som går pent kledd på kaien,

Der båtene går i land

Og noen reiser med tungt hjerte.

Jeg opplever en ny dag på andre siden,

Der byene vokser som trær,

Mens noen går søvdrukne og leter

Etter skatter på bossplassen.

SOMMEREN

Sommeren var fredfull og varm,

Kornhøsten var god.

Jeg stuper alltid i sommeren,

Uten sko.

Jeg bader i finværets deilige luft

Og finner min plass.

Jeg elsker å svømme i sommersol,

Og griper tiden.

Det gjelder å leve i sommeren nå,

Mens hagen blomstrer

Og menneskene favner hverandre

Som søsken på jord.

Monet-ill.

ET TYDELIG LANDSKAP Poesi 2011/4 – Kp8 *Sigve Lauvaas

Kittelsen-ill.

NATT

Natten legger sitt hode på puten.

Vi våkner med tiden, duggvåte.

Nattregnet fosser fra mørke skyer.

Vi er ensomme, og faller utenfor.

Landskapet gir oss en smak.

Vi lever i natten.

Vi lever i tiden, og natten regjerer i rommet.

Vi venter på dag.

Natten legger seg skrått over fjellet,

Og markene er myke som ull.

Jeg sover i natten, og faller

Som skyer og regn over alt som er skapt.

Jeg søkker til jorden.

Og natt blir til dag.

Å SE

Alt dreier seg om å se, kjenne og smake.

Vi håper og tror,

Og sluker tiden som agn for en ny dag.

Vi padler og ror, vandrer

Gjennom en tornefull verden,

Og stuper i havet.

Vi leter etter perler i rommet.

Vi søker stjerner i nattens bakværelse,

Og higer etter å se hele universet.

Vi ser lyset i ordet som skaper

Og gjenskaper hele verden

I dreieskiven.

Å se er å tro at veien går videre,

At tiden rulles ut som et teppe

For alle mennesker

Til engelen banker på.

ØYNER OG ØRER

I alt som er skapt,

Skapes nye rom og tider

Med lys og energi som varer

Langt ut i ødemarken,

Bak gitteret av språk og kaos.

Vi hører og ser, holder oss våkne,

Og beveger oss på veien, i rommet

Som åpner og lukker dører.

Vi kjenner krefter i lyset som drar oss

Steg for steg mot det høyeste punkt.

Vi lengter å se bak fasaden,

Og lytter til menneskene i landskapet

Som har syner og drømmer.

Kanskje er vi som vårens blomst i hagen,

En kraft som binder livet sammen?

Vi hører til i nettverket av fattige og rike,

Og tenker på ordet som skapte alt

I lyset av et grunnleggende frø.

Her skulle huset bygges, og barnet

Ble velsignet av Gud.

DU OG JEG

Du og jeg har ingen tid å miste.

Vi må kverne

Mens kornet er modent.

Du og jeg lever i en kvern

Som skaper en ny verden.

Lys og mørke gir pusterom,

Og knytter oss til hverandre.

Vi dyrker hverandre

Som poteter og mais. Vi elsker

Å høre pust av liv i rommet.

UT

Jeg lengter ut på havet.

Jeg lengter å se mer.

Jeg frykter ikke bølger.

Mitt hjerte tikker fred.

Jeg lengter ut i verden,

Jeg lengter til et land

Med daddel og bananer

Og en kritthvit strand.

Jeg vil smake været,

Og tiden er mitt hjem.

Mine lepper synger navnet.

Og jeg er Kristi lem.

Jeg skriver brev til alle

Og lengter etter fred.

Vi lever i en verden

Som trenger kjærlighet.

UTEN ORD

Uten ord kunne ingen lovprise naturen.

Landskapet var dødt uten mennesker i rommet,

Og ingen kunne skrive om kjærlighet

Til en krigsherjet verden.

Uten ord kunne ingen dikte hester på marken,

En klovn i byen og på toget.

Vi var mørke skyer - uten drømmer og liv.

Uten ord hadde vi ikke navn, ikke lys og varme,

Og vi kjente ikke glede over landskapet.

Det er ordene som skaper folk.

  

REISE

Vi reiser over Atlanterhavet,

Vi går i spissen langs Rute 66 til Stillehavet,

Og seiler til øyene.

Vi snakker med fremmede

Og utvider horisonten, bygger hus

Og gifter oss til en ny verden.

Vi er på vakt for trekkfuglene, og hører bølger

Fra klassekampen på kontinentet.

Vi har et hjerte for alle, og ivrer å reise mer

For å oppleve denne verden -

Som er brennmerket gjennom tusen år.

Vi reiser med vinden, med solen i vårt hjerte.

Vi reiser i tiden, og kjenner pulsen

Blant folkeslagene. Vi drømmer å se

En ny verden, - hvor rettferdigheten lyser

Som stjerner og smil i kjærlighet.

KLØVER

Å våkne en morgen

Og kjenne kløver i luften,

Vite at en er med i vårens drakt

Som en fugleunge, et barn

Som elsker å leve.

Jeg løfter mine hender

Og prøver å fange sollyset,

Jeg prøver å favne hele verden

Og alle mennesker som er skapt

Som et bilde i en kløvereng.

Jeg våkner og kjenner varme

Fra en jeg er glad i,

Og jeg hører et kor synge om kløver

En midtsommernatt på Jæren.

R.Larssen-ill.

ET TYDELIG LANDSKAP Poesi 2011/4 – Kp7 *Sigve Lauvaas

Werenskjold-ill.

NYNNE

Om jeg bare kunne

Se hjerter i brann for en sak,

Kjenne at noen bryr seg

Om verden rundt omkring.

Om jeg bare kunne stige

Opp på et tak

Og nynne til stjernene,

Som blinker på purpurhimmelen

I blå uniform.

Om jeg bare kunne sole meg i naturen,

Og kjenne landskapet

Som en venn, -

Da var jeg en konge i verden,

En prektig soldat.

Jeg skulle nynne om livet

I greiner og støv på jorden,

Jeg skulle se de svake,

Og løfte blinde mot stjerner.

Jeg skulle nynne om kjærlighet

Og vinden som reiser forbi,

Jeg skulle nynne om hjerter i brann

For livet - fra begynnelsen.

AVISER

Jeg leser i aviser om været,

Og dødsannonser.

Så kommer nyheter fra utsiden

Av vår egen stuedør.

Død og terror fronter side en og to.

Tilfeldige ofre kan ingen hjelpe.

Vi er fattige i dette gode landet.

Vi har alt - og ingenting.

Men vi har et bankende hjerte

For nøden som roper,

Og jorden som skjelver.

VINTERMØRKE

Ved juletider,

Når kvelden er mørk og kald,

Står månen over Hesthammeren

Som ei glohet kule.

Lyset brenner på himmelen

Og sender sine nervetråder ned,

Så vi kan smile og gråte

Som små barn.

I vintermørke lyser stjernene

Som blomster,

Og gir oss en håndfull nåde

På veien hjem.

Fra huset hører vi englesang i mørket,

Og tenker straks med mildhet

Til våre søsken.

Og pakkene blir delt ut.

BILDER

Alt rundt oss er bilder.

Hele verden er et nettverk av bilder.

Selv teorier får sin kraft

Gjennom bilder som lyser.

Vi eksisterer som milde barn

Mellom høye fjell.

Vi lager spor i snøen som tiner bort

Til en hissig elv.

Våre hender varmer seg i visdom

Fra Salomo, og favner slekt og venner

Som en hellig skatt

Vi må ha for å leve.

NYTT LIV

Jeg lister meg ut,

Og møter tusen stjerner.

Jeg vil begynne et nytt liv,

Og klynger meg til lyset.

Jeg favner fjellet,

Og er oppmerksom på

Livets dans i landskapet.

Her vil jeg være nå.

Jeg løfter blikket,

Og tenker på Noas ark.

Jeg har fått et nytt liv,

Og er overveldet av lyset.

SKOG

Trærne strekker seg mot solen,

Og menneskene strekker seg forsiktig.

De øyner håp i horisonten,

Og ser fjerne kyster i det blå.

Skogen vokser, og menneskene blir tallrike.

Som stjerner lyser de i mørket

Og strekker seg i det uendelige rommet

Som furu og gran.

Skogen er fyrtårn i verden,

Og trærne lyser menneskene på veien,

Som fjell - og visdom fra Salomo.

Og stjernene lyser som blomster

I skogen vår.

  

JORD

Kan jorden lyse

Som blikket vårt i rommet?

Er jordens portal for fred

Åpen for alle?

Kan vi lære veien -

Ved å skape kunst og poesi

For generasjoner?

Jeg tror vi må skatte høyere

Jordens grøde

Og de som jobber med å dyrke korn

For brød.

Jorden lyser, og hever seg

I våre øyner.

Vi vet at vi feiler, og trenger kunnskap

Og visdom for fred.

Tiden er et rom, en boble

Vi lever i.

Her utvikler vi oss til den vi er,

Takket være de andre.

PRAT

Vi slår av en prat

Med familiemedlemmer og venner.

Vår tusenår gamle historie

Har bygget dette landet – som stråler

Av fjell og fjord.

Vi snakker om fred og krig,

Om kunsten å leve i en opprørt tid.

Trass nederlag må vi reise oss

Og favne solvarmen.

Vi er født inn i denne verden

Og kan bli overlegne.

Vi bæres av vinger til det ytterste nord,

Der fjellene stråler av feberlys

Fra fjell til fjord.

Monet-ill.